Takke og bukke

Frivillig på flere områder

Da Torunn bodde på Hamar, fikk hun i 1995 erfare frivilligheten og engasjementet på flere nye områder.

-Jeg ble spurt om jeg ville stille som leder. Jeg hadde aldri ledet noen organisasjon eller klubb før, men det var erfarne folk i styret. Jeg var klubbleder i fem år til vi flyttet til Oslo i 2000. Da fikk jeg den siden av frivilligheten i ryttersporten også, forteller hun.

Hedemarken var en meget aktiv stevnearrangør, men hadde ikke noe eget anlegg. De hadde avtale med Hullemannsstallen. Det ble arrangert nordisk mesterskap på Hamar før Torunn flyttet dit, samt NM i dressur tre år på rad og NM i distanse flere ganger.

Det er ikke lett å drive en klubb som ikke har fast tilholdssted.

-Hva er det egentlig som samler denne klubben, når vi ikke har et fast tilholdssted? Vi satset mye på en klubbavis som het HERK-posten, og jeg ble redaktør av den veldig fort. Den levde helt til kun noen få år siden, men nå er jo alt digitalt. Jeg brukte mye ressurser på den klubbavisa som kom ut fire ganger i året. Den var til felles glede for klubben.

Torunn ble takket for innsatsen i klubben, først med fortjenstnål, senere som æresmedlem.

Bidro til Hestesport

-Etter at jeg flyttet til Oslo har det først og fremst vært dommergjerningen, dommerkurslærer og TKr som har vært det frivillige arbeidet. Også har jeg bidratt til Hestesport, forteller Torunn.

Hun har bidratt med artikler om både dressur, veterinærstoff og reglement. Den første artikkelen i Reglementshjørnet kom i 1998, siden har det blitt noe slikt som 120 artikler.

-Det begynte med at jeg skrev om veterinærstoff siden jeg var veterinær, så var det noen som mente at dette burde vi samle og gi ut som en bok. Da ble det gitt ut et hefte. Jeg lagde tegninger og illustrasjoner selv. Etter noen år ble den gitt ut på nytt med flere artikler, en bok som het «Hestens Helse». Den ble solgt litt rundt, brukt på Starum og noen skoler med hestelinje. Det var litt hyggelig. På den tiden ga Tun forlag ut en del bøker om hest og hund, så jeg oversatte mye av det, men det fikk jeg betalt for, presiserer Torunn.

- Jeg liker å formidle og jeg liker å skrive. I Rytterkontakt, som bladet het den gangen, var det interesse for å ha referater fra store stevner, så når jeg først var der og dømte, ble jeg spurt om jeg ikke kunne skrive litt. Etter hvert ble det også om reglementet. Det var mitt initiativ. Vi måtte gjøre noe for å formidle kunnskap om reglementet, så da ble det Reglementshjørnet. I en periode så hadde jeg vel tre artikler i hvert blad, minnes hun. -Det var kanskje særlig den tiden jeg bodde på Hamar, da jeg hadde mer tid.

Nye tider

Nå er Torunn nådd den alderen der arbeidslivet endrer seg om man vil eller ikke, men hesteinteressen og engasjementet består.

-Jeg nærmer meg pensjonistalder, så dette er siste året mitt i Mattilsynet. Det er noen som sier «hva skal du drive med da?». Det er ikke noe problem. Hvis jeg skulle regnet alt sammen, så tror jeg at jeg har bortimot en full jobb med rytterforbundet og hestesporten. Det kan i alle fall lett bli det.

Dømmingen vil hun fortsette med en stund, så få hun se hva som skjer.

-Foreløpig er det en øvre aldersgrense på 72 år for å være dommer. Vi har fulgt FEI når det gjelder aldersgrense. Det er mange mennesker i dag som er fullt oppegående til de er 80 år, men hvem skal si ifra til den 70-åringen at vi tror kanskje det er på tide å gi seg? Hvert år blir aldersgrensen diskutert, så har man sagt ok, la oss gå opp til 72. FEI har gjort en annen vri og opphevet aldersgrensen, og heller gått inn for et nettbasert eksamenslignende opplegg for å opprettholde autorisasjonen. Det ser jeg ikke for meg at vi vil klare å gjennomføre. Jeg vil nok tro at den aldersgrensediskusjonen vil komme opp på nytt.

Dømmingens harmoni

Aldersgrensen kan by på noen utfordringer.

-Man kan godt jobbe med TKr uten å være aktiv dommer. Det er ikke noe problem, men du kan ikke være kurslærer uten å være aktiv dommer, eller holde programtrening, som jeg også gjør, for da blir du fort litt akterutseilt, sier Torunn.

Hun har en musikalsk beskrivelse av dressurdømmingen.

-Å være dressurdommer er som å spille et instrument. Du må trene hele tiden. Det er mange klassenivåer, det er mange ulike situasjoner. Det er noe av greia når jeg lærer opp andre dommere. Du må se så mange øvelser på så mange ulike nivåer, at du vet hva er en 7’er i LB og hva er en 7’er i LA og MB for den samme øvelsen. Det er mye trening. Man må dømme så mye at man hele tiden er tunet inn, og man harmoniserer seg med andre dommere. Så kan det langsomt utvikles hva FEI mener man skal legge vekt på, og hva som skal løftes frem som viktig i bedømmingen. Du må være der og følge med på det.

Personene rundt de frivillige

Å være frivillig og engasjert krever også noen av menneskene rundt.

-Jeg tror ikke jeg kunne bruke så mye tid ved siden av jobben, om ikke Odd Magnus hadde vært pensjonist nå i ni år. Han gjør en del ting som jeg ikke behøver å gjøre i heimen. Det tror jeg nok er en forutsetning. Heldigvis er jo han interessert i hest, ellers så tror jeg at det hadde vært vanskelig, for jeg er såpass mye borte i helgene, sier Torunn.

Etter en lengre pause fant hun selv tilbake til hesteryggen i 2015. I 2017 red hun opp midtlinjen og vant FERD Comeback Cup med rideskolehesten Thamy fra Vestre Bærum. Det fristet til å få egen hest igjen, og hun fant kjemien med Betty Boop.

-Betty er nå en 19 år gammel norsk varmblods ridehest etter Loudini, med oppdretter Lillian Strand. Jeg har hatt henne i fire år. Betty hadde gått som avlshoppe og hadde to føll under seg da jeg kjøpte henne som en hobbyhest. Det er en veldig søt og snill hest, men hun har dessverre hatt et par lengre skadeavbrekk. Hun går normalt i rideskolen hos Tanum Rideskole, mens jeg rir selv tre til fire dager i uken. Nå jobber vi med rehabilitering og er blitt veldig gode på dressurarbeid i skritt!

Dans og ridning

Torunn fyller 70 år i desember, og vet å holde seg i aktivitet.

-Jeg er heldig som er frisk og rask, og har engasjerende ting å drive med. Jeg hater treningsstudio og jogging, men rir og danser. Det har ikke vært så mye dans nå på grunn av korona, men i perioder har vi danset to ganger i uken. Jobben er jo slik at jeg må bruke hue hele tiden, ler hun. -Jeg gleder meg til ikke å måtte stå opp klokka 6.15 hver morgen, men etter en halv dag uten aktivitet så kjeder jeg meg. Jeg synes det er deilig å kunne spise frokost og lese avisen og ta det litt med ro, men jeg må ha noe å gjøre. Det tror jeg ikke blir noe problem, for jeg har tre barnebarn som bor rett i nærheten, smiler hun.

Om frivilligheten

Gjennom arbeidet med dyrevelferd i Mattilsynet har Torunn erfaringer om frivilligheten som gjelder både i ryttersporten og samfunnet generelt.

-Samfunnet vårt er ikke slik at det er det offentlige som ordner alt mulig, det er faktisk sånn at man må ha frivillig engasjement. Det gjelder i idretten og sporten også. Vi ser at det er vanskeligere å dra med seg folk, kanskje det har noe med at det er lettere å betale seg ut av ting enn det var før. Samtidig er jeg veldig imponert over de som stiller opp hele tiden. De som stiller for barna sine og ungdommene sine. Hvis flere stilte opp, så ble det mindre på hver, og flere ville orke å holde på, mener Torunn.

Det er ikke alltid så mye som skal til for å bidra til fellesskapet.

-Hvis alle rydder litt, plukker opp plastbiter i området rundt stallen, eller møkk på ridebanen. Det er litt forskjell på folk der. Noen som ser seg rundt, og noen som ikke gjør det.

Hun har erfart at noen sitter lenge i frivillige verv, fordi det er vanskelig å rekruttere ivrige ildsjeler.

-Folk står ikke i kø for å overta. Det er litt at de ser hvor mye jobb det er, men grunnen til at det blir mye jobb, er at det ikke er mange nok som stiller opp. Så må man selvfølgelig ikke kjefte på de som stiller opp, sier hun.

Husk å takke

Torunn har gjort seg noen tanker om det å lede frivillige.

-Hvordan kan du kreve noe av folk som jobber frivillig? Du må jo også der fortelle hvordan du vil ha det, men samtidig så kan jo folk bare slutte på dagen, uten at det er noen formaliteter rundt det. Det er ingen helt enkelt greie, å lede folk så det oppleves forpliktende nok, og samtidig rosende nok til at man gidder å fortsette når man i virkeligheten egentlig ikke er mer forpliktet enn det man føler på sin egen ære, sier Torunn.

Hun oppfordrer til å takke de som bryr seg og engasjerer seg i ryttersporten.

-Alt man kan gjøre for å takke og bukke, og rose de som gjør noe, det er kjempeviktig. Jeg ser mange dyktige arrangører som år etter år bruker mye tid på å arrangere stevner. Som dommer må man være hyggelig og takke, og samtidig kunne påpeke at ting ikke er i orden, men som positiv feedback. Det er det kjempeviktig at rytterne gjør også. Det er selvfølgelig ikke lett når det ikke går som man hadde tenkt, og kanskje forholdene ikke er akkurat som man kunne ønske seg. Og man blir mer og mer kravstor, sier Torunn. Hun husker godt hva slags baner hun selv red på på 70- og 80-tallet.

Alle stevnearrangørene står på for ryttersporten, for at utøverne skal ha en arena.

-Det er viktig at det ikke blir et ork for arrangørene, at man anerkjenner den jobben som blir lagt ned. Det er viktig for frivilligheten, og vi er helt avhengig av frivilligheten, sier hun.

Dugnadsånd

Torunn Knævelsrud er en levende legende i ryttersporten. Hun har gitt mye, og fortsetter å gi av sin tid til glede for miljøet. Da intervjuet nærmer seg slutten, og det blir snakk om å få bilder av Betty, er ikke det noe problem, for Torunn skal i stallen den lørdagen. Da er det dugnad, og Torunn stiller selvfølgelig opp.

-Frivillighet er kjempeviktig, veldig bra, og det er på mange måter veldig givende, avslutter hun.