Sprer inspirasjon og kunnskap

Frivillig innsats er grunnlaget for all aktivitet i norsk idrett, og Torunn Knævelsrud (69) er én av alle de frivillige ildsjelene i ryttersporten. Torunn og ektemannen Odd Magnus Knævelsrud har begge mottatt både Fortjenestenål og Hederstegn av Norges Rytterforbund, som tildeles for fortjenestefull innsats innen ryttersporten gjennom mange år. Hva er så drivkraften bak engasjementet?

En glødende hesteinteresse

-Hesteinteressen, svarer Torunn med en latter. Hun begynte på rideskole på Tveita da hun var ni år gammel, og da hun var 12 begynte hun ved Oslo Ridehus. Deretter ble det Ekeberg i seks år, der sprangtrener Bjørn Johannessen viste veien til dressurridningen. Interessen for hest økte, og samtidig som hun utdannet seg til veterinær, kjøpte hun sin første hest. Kashmir var en hannoveraner med litt fullblods i, som Torunn etter hvert utdannet til Prix St. Georg. De startet NM i dressur flere ganger, men også opp til MB sprang i seriehoppingene på Oslo Ridehus.

Dressurdommergjerningen begynte da hun selv startet på LB-LA- nivå.

-Oslo Ridehus hadde mange dressurstevner, og det begynte å bli vanskelig med dommere. Jeg ble oppfordret til å være med på kurs med Emilie Nordan, som var dressurdommerdronning på den tiden. Dette var litt etter midten av 70-tallet, forteller Torunn.

Hun likte dressurdømmingen.

-Jeg fant ut at det var interessant å dømme. Den gangen var det ikke slik at du tok eksamen og gikk gradene. Stevnene begynte alltid med Grand Prix-klassene og gikk ned til LB. Stort og smått var med. Da dømte jeg høyere klasser først, og så startet jeg LB og LA etterpå. Senere byttet jeg og startet høyere klasser selv først, og dømte lettere klasser etterpå, minnes Torunn.

Et dommermiljø ble til

Etter hvert ble det dommerkurs på Strømsholm i Sverige.

-Det ble et dommermiljø, og vi tenkte vi måtte få til kurs i Norge. Det var ikke noen grad på kursene, så vi fant ut at vi måtte ha litt mer struktur. Grete Dørum lurte på om jeg ville være med, og det ble starten. Jeg fortsatte å være kurslærer. Det har vært lite tilsig i kurslærere. Det er meg, Trond Asmyr, Kjell Myhre, og i en periode var Hedevig Hauglin og Hege Trulsen med, forteller hun.

Torunn var tidlig på banen med å engasjere seg og ta på seg oppgaver.

-Vi har laget alt selv. Det var jeg som i prinsippet utviklet alt av kursmateriell. Jeg fant ut at jeg hadde sans for struktur, orden, dokumentasjon og systematikk. Jeg er også opptatt av at ting skal være rettferdig, ordentlig og forutsigbart. Dette var før data, så jeg tegnet på folier som jeg reiste rundt med. Vi holdt mange kurs på Nes da Kjersti Wigen var der, senere var det på Ellingsrud, men også andre steder i landet.

Hun minnes ryttere som var innstilt på å bidra, så de hadde lett for å få demoryttere og gode forhold.

-Nå holder vi på å få dette over på mer moderne hjelpemidler, elektronisk læring. Da kan man bruke mer tid på det praktiske og se levende hester, og ta teoribiten gjennom egenlæring på nett. Fortsatt er kursinnholdet det samme som vi har utviklet gjennom alle disse årene, som er basen i kursene. Det er litt okay synes jeg.

Dressur fra flere kanter

Torunn bodde på Hamar fra 1985 til 2000. Hun kom fort inn i Hedemarken Rideklubb, og hadde undervisning.

-Det å både kunne ri, undervise, dømme, se ridesporten og særlig dressuren fra flere kanter, det synes jeg har vært veldig interessant. Du kan bruke kunnskapen fra den ene tilnærmingen inn i den andre. Jeg liker veldig godt å inspirere. Nå har det ikke blitt så mye undervisning etter at jeg flyttet til Oslo.

Da Torunn bodde på Hamar jobbet hun deltid og hadde mer tid til undervisning. Siden hun flyttet til Oslo i 2000 har hun hatt full jobb, først hos distriktsveterinæren i Oslo, og fra 2006 som seksjonssjef for dyrevelferd i Mattilsynet.

-Jeg har en veldig travel jobb i Mattilsynet, og da er det litt tungt å bruke så mange helger. Jeg har tatt meg den friheten å velge stevner for å slippe å reise så langt. Men jeg synes egentlig at vi burde være mer ute i de områdene av landet som ikke til daglig har så høy kompetanse i sitt nærmiljø, som har lett for å bli dømt av de samme dommerne, som kanskje selv heller ikke ser så mye annet enn det lokale. Det er jeg egentlig litt opptatt av, at vi med høyere autorisasjon bør dømme rundt omkring i landet.

Brenner for harmonien

Dressurdømmingen fortsetter å begeistre, selv etter mange år.

-Hvorfor jeg synes det er gøy å sitte der en hel dag å fryse litt og bli våt, er fordi at innimellom så får du se veldig fine ting. Noen ganger tenker jeg at «hvorfor må de starte på det nivået når de hører hjemme lenger ned»? Men så er det noen der du tenker «åh, så deilig å se på, se så fint» og det kan være på LB, så det må ikke være Grand Prix. Det kan være uansett nivå. Når du opplever den harmonien mellom hest og rytter, og det trenger ikke å være en kjempefin hest heller, det går mer på den harmonien der som jeg brenner for. Det er selvfølgelig herlig hvis den samme hesten har elastiske, fine gangarter, men det er ikke det som fenger meg mest hvis ikke harmonien med rytterne er der.

Kan være krevende

Hun er med på å gjøre en forskjell, selv om det i perioder har kostet mye.

-Jeg føler at jeg gjennom dommerprotokollen kan bidra med å gi innspill til rytterens videre utvikling på det jeg håper er en konstruktiv måte. Det har vært stormer, og perioder der det har vært veldig mye kritikk mot dressurdommerne, og jeg har fått min del. Det har vært situasjoner hvor jeg har sagt at nå gidder jeg ikke mer, det blir for negativt, og et par ganger har jeg vært tydelig med hva jeg mener.

Torunn har lært seg noen nyttige grep som hun har tatt med seg inn i ryttersporten og det frivillige arbeidet.

-Jeg gikk på lederutdanning i jobben som jeg hadde stort utbytte av. Det gikk mye på dialog og formidling, og hvem eier egentlig ansvaret når noe går galt? Vi lærte oss teknikker for å ta den vanskelige samtalen, og jeg tenkte at dette må kunne brukes i sporten også, og kanskje formidles til andre. Da lagde jeg en presentasjon som jeg holdt på et dommerseminar for alle grener. Jeg fortalte hvordan jeg opplevde det og hadde vært utsatt for ting, og nå hadde funnet måter å takle det på, som tell til ti, pust med magen, ikke svar der og da. Si «jeg skjønner du er misfornøyd, men kan vi ta det litt senere i fred og ro».

Tilbakemeldingene var gode, og det har hjulpet.

-Etter det innlegget kom det ikke bare dressurdommere, men sprangdommere til meg, som jeg ikke kjente, som takket så mye for det innlegget, forteller Torunn.

Å glede andre

Det er også mye positivt å ta med seg fra dømmingen.

-Jeg har fått ganske mye positiv feedback på dommerprotokollene mine. Det er jeg veldig glad for. Man sitter der en hel dag og dikterer ganske mange ord og konsentrerer seg om veldig mange øvelser, og prøver å gi noe tilbake til hver eneste rytter. Da er det ålreit å oppleve at noen faktisk er glade for det, at vi gleder noen. Det har vært både trenere og enkeltryttere som har kommet og takket meg. Det er sånne ting som gjør at man står på selv om mye er litt slitsomt, litt kaldt og litt vått, smiler hun.

Dressurdommerkomiteen og TKr

Torunn har hatt en finger med i spillet på mange områder.

-Jeg var med på det første initiativet til å opprette dressurdommerkomiteen. Det var sammen med Trond Asmyr og Dag Smith-Meyer. Jeg er veldig glad for at jeg var med å starte opp. Jeg satt i den komiteen en god stund. Det var vel fordi jeg satt i den jeg ble spurt om å være med i TKr. Det må ha vært midt på 90-tallet, forteller hun.

-På den tiden hadde vi enda noen reglement som var de svenske TR, som vi bare lagde norske tillegg til. Jeg var med på å lage KRIV Dressur og KR V Feltritt, og de andre vokste frem etter hvert, litt senere.

Hun overtok som leder av TKr midt på 2000-tallet.

-Jeg har en stor interesse for selve reglementet. Det ligger til grunn for alle konkurranser, og sørger for at ting er forutsigbart og rettferdig for alle parter. Sikkerhet og hestevelferd er svært viktige elementer.

Økende arbeidsmengde

Reglementet må stå i klar tekst, og det er en av Torunns styrker.

-Jeg liker å uttrykke meg skriftlig. Jeg har oversatt en haug av bøker om hest, hund og veterinærlitteratur. I starten var det hovedrevisjon av KR bare annethvert år. Jeg skrev det på maskin og sendte det til en datakyndig som skrev det inn, før jeg leste korrektur og sendte inn, så det kom i trykkbar form. Det lå jo ikke på nett de første årene, og oppdateringer ble sendt ut som løsbladark.

Etter hvert skrev overtok Torunn alt skrivearbeidet, og alt skjer nå digitalt.

TKr har også ansvar for å håndtere klagesaker og anker, og saksbehandlingen for dette ble presisert.

-NRYFs domsutvalget ble nedlagt på grunn av at NIF mente at det ble for mange nivåer. De virkelig alvorlige sakene (lovbrudd) skal til NIFs domsutvalg, mens reglementsbrudd håndteres av TKr. Dette gir en tydeligere struktur, forteller Torunn.

Arbeidsmengden har tiltatt, og det kan være utfordrende å kombinere med arbeid og familieliv.

-Det er ganske mye jobb. Arbeidsmengden har jo bare økt, fordi sporten har økt, så det er flere mennesker der ute som søker dispensasjoner og klager på ting. Å ha dette ved siden av en full jobb er egentlig litt krevende. Jeg føler at det blir litt for treg saksbehandling noen ganger, og litt vanskelig å være helt på hugget alltid, men sånn er det med frivillighetsarbeid. Man har jo ikke mer ressurser tilgjengelig enn det man faktisk har. Vi gjør det beste ut av det og har laget en struktur. Jeg har en systematisk tilnærming til sakene, så man ikke trenger å finne opp hjulet hver gang man skal håndtere en sak. Det er jeg fornøyd med.

I pandemiens grep

Den siste tidens utfordringer med pandemi har ført med seg noen positive erfaringer.

-Webinarene som pandemien kastet oss ut i, har vært veldig positivt. Da når man jo mennesker som aldri ville kommet på fysiske møter. Heldigvis så har jeg gjennom jobben mye trening i mediehåndtering. Jeg er bekvem med å jobbe på slike plattformer. Jeg føler at jeg på mange måter bruker kompetanse som jeg har fra jobben inn i den type arbeid, og litt motsatt også. Jeg jobber vesentlig med dyrevelferd, og det er mye av det samme der: Man skal nå alminnelige mennesker med informasjon og kunnskap om lover og regler som gjelder, så det er litt overlapp i tilnærmingen. Vi har jobbet mye med muntlig og skriftlig formidling på en god måte i Mattilsynet, og det kan jeg ta med meg over i frivillighetsarbeidet.

Torunn Knævelsrud har mer på hjertet og mange erfaringer gjennom flere år. Fortsettelse følger…