Vil bedre hestens tannhelse

Johanna ville lære mer

Interessen for hestens tenner kom litt tilfeldig, forteller Johanna Schneider. Hun hadde jobbet flere år i kombinert praksis, og var innom en hestemunn kun nå og da, noen få ganger i året. På et tidspunkt skulle hun undersøke sin egen hest:

– Da så jeg at han hadde knekt ei tann, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvilken betydning hadde det for hesten at tannen hadde brukket? Måtte hesten til Oslo? Jeg bor nordpå, og da tenkte jeg at hvis jeg ikke vet mer om dette, bør jeg faktisk ikke holde på med det. Så enten måtte jeg gå inn for å lære mer, eller la være.

Det endte med at Johanna dro til utlandet, hospiterte, var med på kurs, leste mye på fritiden, kjøpte en del utstyr, og så ballet det på seg.

Johanna Schneider er i sitt spesialistprogram (residency) hos spesialistveterinær Chris Pearce og Nicole Du Toit i England. De er blant verdens mest anerkjente på sitt område og driver Europas første og største spesialistklinikk dedikert til tannhelse hos hest.

Nye metoder - kan utrette mer

Er tannhelsen hos hest blitt dårligere de senere årene?

Johanna tror ikke det:

– Nei, det er vel heller et spørsmål om vi i dag finner mer enn vi gjorde for 20 år siden, fordi både kompetansen og utstyret er blitt bedre, og vi har metoder som vi gjør mye av nå - vi driver forebyggende arbeid med å fylle karislesjoner og slikt. Det gjøres også rotfyllinger på hest, selv om det er et litt mer komplisert tema enn hos mennesker. Også når det gjelder tanntrekk er det flere nye metoder som gjør det mindre invasivt og mer skånsomt for hesten. Vi gjør det mest i stående, mens i gamle dager ble hesten lagt i narkose. Det var store operasjoner med relativt høy komplikasjonsrate, så ting er blitt litt enklere med nye metoder og mer kompetanse, sier hun.

- Hvordan har endring i fôringen de siste 20 årene påvirket hestens tannhelse?

– Det er gjort studier på det. Man ser godt hvordan en høyere andel av kraftfôr påvirker tyggefunksjonen. De tygger litt mindre sidelengs, og det kan føre til litt skarpere emaljespisser. Man ser nok også mer karies hos konkurransehester og løpshester som fôres med en større andel kraftfor enn hos hester som står på utegang og spiser grovfor hele dagen. Fra naturens side spiser hesten 18 timer i døgnet, mens disse domestiserte hestene våre spiser mye kortere tid av døgnet.

Man er blitt mer oppmerksom på sukkerinnholdet:

– Når det gjelder melasse og lignende, er mitt inntrykk at man har gått mer bort fra det. Folk er mer oppmerksomme på sukkerinnhold. Ikke bare med tanke på tennene, men også på grunn av forfangenhet og mange av de andre sykdommene som hestene også får etter hvert. Det er nok mer oppmerksomhet rundt det nå.

Vanlig med hull i tennene

– Hvilke tannplager er de hyppigst forekommende hos hest?

– Aldersrelatert infundibulær karies, det vil si hull i tennene som skyldes mangel på et stoff som heter tannsement, oppstår når hos noen hester når de kommer i tenårene, fordi det hos en del hester ikke dannes sement her. Det er ting vi ser relativt ofte. Vi kan gå inn og fylle disse hullene før tennene noen år senere potensielt vil knekke og da må trekkes. Ellers er sementkaries, eller karies generelt, noe vi ser en økende grad av. I noen deler av verden er det relatert til visse typer fôr, mens andre steder, som i Europa, er det litt mer sammensatt - både faktorer hos hesten, bakterieflora og immunsystem, som spiller en rolle i tillegg til fôring, forklarer Johanna.

Kontroll minst én gang i året

Hva kan du som hesteeier selv gjøre for å forebygge tannplager hos hesten sin?

Jo, du kan følge de rådene du får fra veterinæren din, anbefaler Johanna:

– Du har en veterinær som er godt kjent med anatomi og finner eventuelle avvik i munnhulen. I dag kan vi gjøre en del ting som vi ikke gjorde før i tiden. Det er ikke alltid hesten gir uttrykk for smerte. Hester generelt er stoiske dyr når det gjelder smerter fra munnen. De lærer seg å leve med det, og viser generelt sjelden tydelige tegn på smerter fra munnen. Men et klassisk eksempel på at noe er galt er når hesten spytter ut halvtygde forklumper, nærmest som sigarer. Det kan være et symptom på smerte fra munn. At det lukter litt fra munnen kan også være et faresignal, men det kan også være symptomer på andre ting. Det er vanskelig å se inn i munnen på en usedert hest, og få gjort noen god vurdering der. Da må man ha en veterinær som har interesse for det og som sederer hesten og gjør en grundig undersøkelse.

Det er det beste en hesteeier kan gjøre, konkluderer Johanna:

– Tradisjonelt har man gjort det årlig, en gang i året. Det er individuelt hva man finner fra gang til gang. Noen hester har behov for å bli undersøkt oftere av forskjellige grunner, for andre holder det én gang i året. Men det er mye som kan skje i munnen på ett år, så det bør være et minimum utgangspunkt.

Bitt og bittskader

– Mange ønsker seg en hest med god fremdrift. Samtidig ser man ofte mange som rir med skarpe bitt. Hvilken skade kan et bitt gjøre på tennene?

– Skarpe bitt vil nok gjøre mest skade på tannkjøtt og bløtvev. Men bitt er aldri skarpere enn den hånden som holder i tøylene, det er det viktig å ha i bakhodet. Vi ser ofte slitasje hvis hesten tygger på bittet. Da ser du det godt på de første jekslene, at de er slitt og polerte. Men det trenger ikke ha noe med bittet å gjøre. Det er veldig mange ting som spiller inn. Det finnes lite vitenskapelig litteratur på bitt og dets påvirkning på munnen. En relativt ny studie fra Finland har sett på bittskader hos finske travhester, og funnet at visse typer bitt gir hyppigere skader i munnen etter travløp. Rytterens sits og hestens helse kan gi seg utslag i en urolig munn. Er det mye hard trekking i tøylene, kan hesten få skader i kjevebeinet som ligger mellom jekslene og fortennene. Det er slike ting vi undersøker som en del av en tannhelsekontroll. I det ligger også en samtale med eieren om hvordan hesten fungerer, om det er noe problem under ridning, om hesten spiser normalt eller om eier merker noe annet. Av og til gjør de det, sier at hesten er sånn og sånn, men så finner man ingen ting. Andre ganger er det motsatt. Eieren sier at hesten fungerer helt fint, men så finner man ganske omfattende funn i munnen. Hestene lærer seg å leve med den munnen de har. Og rytteren.

En ressurs til Bjerke

Veterinær Airina Kallmyr er del av den faste staben ved Bjerke Dyrehospital. Hun er glad for at klinikken har inngått avtale om samarbeid med Johanna Scheider:

– Det betyr at vi kan gi et mye mer helhetlig tilbud til våre pasienter, også for henvisende veterinærer i området. Nå kan vi tilby en behandling for å stoppe denne prosessen i stedet for, som tidligere, da vi måtte følge med og se hvor lang tid det gikk før det kunne gå galt. Dette er et fagfelt som er i kontinuerlig utvikling, og relativt sett nytt innen veterinærmedisin. Det er viktig for oss å holde oss oppdatert.

Airina forteller at mens fokus tidligere har vært på diagnostikk, monitorering og tiltak hvis tennene får en mer alvorlig skade som at den knekker eller får en rotspissinfeksjon, kan de nå jobbe mer med forebygging:

– De senere årene har vi mer og mer fått mulighet til å forebygge, enn å måtte gjøre mer invasive inngrep senere. For trekker man en tann, setter man ikke bare den tannen ut av funksjon, men også motstående tann. Kinntennne fungerer som en enhetlig tyggeflate. Trekker du en tann, vil de andre begynne å flytte på seg, og det blir en god del mer som må følges opp i etterkant.

Med muligheten til å forebygge en bedre tannhelse for hesten, er håpet at hesten kan beholde tennene lenger - og med det opprettholde tyggefunksjonen så lenge som mulig, sier veterinær Airina Kallmyr, Bjerke Dyrehospital.