Stjerneskuddet fra Åsane

Klassifisert som grad 5

-Jeg trodde ikke jeg var dårlig nok til å være pararytter. Jeg har konkurrert i vanlige klasser, forteller Kirsten. Da hun fikk operert inn protese i venstre kne i mars, bestemte hun seg for å se om hun passet kriteriene som pararytter. Hun ble klassifisert i grad 5.

-Jeg har hatt barneleddgikt hele livet. Jeg har nedsatt styrke i hele venstre side og fingrene i begge hender. Jeg er avhengig av å ha en hest som er lettridd, som ikke drar i tøylene. Etter at jeg fikk protese har jeg hatt mindre smerter, men måtte finne balansen igjen på hesteryggen. På grunn av smerter, har jeg brukt høyre side mer enn venstre. Det har vært en lang reise, forteller Kirsten, som tidlig fant sin lidenskap med hestene.

Kjærlighet ved første blikk

Da Kirsten var åtte år fikk hun mast seg til å begynne på rideskole.

-Jeg har alltid elsket hester, forteller hun.

Da hun var 15 år fikk hun sin første hest, og det var i en helt annen gren av hestesporten den unge jenta ønsket å prøve seg.

-Det var sprangrytter jeg skulle bli, men plutselig ble jeg mer og mer interessert i dressur. Jeg er litt perfeksjonist og ville ri med fine hjelpere, danse med hestene. Da byttet jeg til dressur.

Hun kjøpte sin første dressurhest i 2002, og det ble enda en hest før hun møtte skimmelen som skulle trollbinde henne. Da hun skulle flytte tilbake etter endt fysioterapiutdannelse i Danmark i 2012, fant hun Peppermint.

-Peppermint var bare tre år da jeg kjøpte henne, nå er hun 12. Hun var ikke særlig stor og så ut som en ponni. Men det var noe med blikket hennes, og jeg følte meg hjemme da jeg satt på henne. «Det er hesten min», sier Kirsten. Hun legger ikke skjul på at det har vært noen utfordringer underveis.

-Det har vært både oppturer og nedturer. Hoppa har vært en håndfull. Det er mange starter der vi ikke kom opp midtlinja, sier hun med et smil.

Nå behersker de det meste.

-Vi mangler en kvalifisering, så er vi klare for Grand Prix. Hun går alle øvelsene, forteller Kirsten.

-Jeg har en drøm om også å ri opp midtlinja i en Grand Prix-klasse.

Peppermint har flere kallenavn.

-Det jeg bruker mest er Peppis, men både jeg og flere på stallen kaller henne også Prinsesse Peppermint. Hun er en egenrådig hest med egen vilje og meninger, og det er også derfor jeg er så glad i henne, forteller Kirsten.

Med i satsningsgruppa

Dette året har åpnet døra for nye muligheter på mange måter. Da Hestesport prater med Kirsten en helg i november, er hun på kurs i Oslo for å utdanne seg innen ridefysioterapi.

-Jeg vil gjerne gi litt tilbake, og det virker som en kjekk påbygging av utdannelsen, sier hun.

Det er mer som er nytt. Tidligere i uka var hun med på samling med paralandslaget på Olympiatoppen. Hun er nå i satsingsgruppen.

-Jeg er nå klassifisert som pararytter nasjonalt, men må reise til et internasjonalt stevne for å bli klassifisert som pararytter internasjonalt. Hvis jeg er så heldig at jeg blir godkjent som pararytter internasjonalt, må jeg ri til minst 70 prosent internasjonalt for å få en av plassene på landslaget.

Det var stas på bli invitert med de andre rytterne.

-Det var en fantastisk opplevelse å være på Olympiatoppen sammen med ryttere som Ann Cathrin Lübbe og Jens Lasse Dokkan. Det var en ære. De har jo nettopp vært med i Paralympics. Det er en drøm for meg også, forteller Kirsten. Hun følte seg godt mottatt.

I mars går turen til Blue Hors i Danmark for å bli klassifisert som pararytter.

-Da er målet å ri til minst 70 prosent. Mitt store mål er VM i Herning neste år. Det er min store drøm, så får vi se om vi lykkes.

Åsanerytteren har erfaring med å legge gode planer, og er ikke redd for å drømme stort.

-Målet i år var å vinne NM og HM som pararytter, så jeg har jobbet systematisk mot målene, sier Kirsten. Planene som ble lagt før sesongstart var modige og langsiktige.

-Jeg hadde allerede da et ønske om å ri på landslaget, og så har jeg har et hårete mål om Paralympics i 2024. Jeg er god til å se planer og muligheter, smiler hun.

Jeg har et fantastisk team rundt meg

Peppermint står oppstallet på anlegget til Åsane Rideklubb i Bergen. Her blir hesten tatt godt vare på. For tre år siden begynte hun å trene for Hanna Kraus, og de har utviklet et meget godt samarbeid.

-Jeg er heldig da treneren min har egen hest på Åsane. Vi jobber sammen seks dager i uka. Hanna både jobber Peppis for hånd og rir henne når min helse gjør at jeg ikke selv klarer å ri henne, sier Kirsten.

Kirsten passer på at hesten får dekket alle behov.

-Jeg passer på å ri tur før og etter trening uansett vær, og vi er vant til regn i Bergen, sier Kirsten med en latter. -Jeg har et godt team rundt meg med trener, hestepasser, dyrlege, smed og hestefysioterapeut. Jeg har tro også på å ri på et variert underlag. Det er to forskjellige underlag i ridehallene, så jeg bytter på banene.

Kirsten gjør mye for at hesten skal ha det bra, og Peppermint har alltid vært frisk. Duoen er tydelig en god match, og Kirsten deler gjerne litt om hestens kvaliteter.

-Peppis er enormt lærevillig. Hun er ikke verdens største gangartshest, men hun prøver alt for meg. Det er det som er så fantastisk med denne hesten. Hun gjør alt hun kan for meg på konkurransebanen.

Det er flere som gjør mye for at Kirsten og Peppermint skal skinne best mulig på dressurbanen.

-Vi hadde ikke fått til dette uten treneren min, Hanna. Hun har en viktig rolle. Hun slipper alt for å være med på stevner. Det setter jeg enormt pris på. Jeg har et helt team rundt meg, og hadde ikke klart det uten dem. Jeg vil også takke min familie som støtter meg og gjør det mulig for meg, sier Kirsten.

Viktig med positiv vinkling på treningen

Det ligger utallige treninger bak gode resultater, og der har Kirsten lært mye underveis, for det er ikke alltid at alt fungerer like bra.

-Det er viktig å kose seg i prosessen. I treningen prøver jeg alltid å fokusere på minst en ting som har vært spesielt godt. Det gir en positiv vinkling på treningen, sier Kirsten.

Sløyfer, medaljer og gode prosenter er flotte opplevelser å ta med seg videre, men det er ikke alt som betyr noe.

-Jeg har en enorm hverdagsglede av å drive med hest. Det er ikke bare konkurransene, men treningen som er viktig.

Full av inspirasjon

Kirsten Kristine Vik har vist at livet er fullt av muligheter, og at drømmer kan bli til virkelighet, bare man legger en god plan. Hun ønsker også inspirere andre, og avslutter med en liten oppmuntring.

-Man kan få suksess med forskjellige hester. Jeg betalte 20 000 kroner for Peppermint. Selv om man ikke har råd til den dyreste hesten, kan man fortsatt hevde seg.

Artikkelen har tidligere stått i Hestesport.