Se opp, 2022, her kommer de norske kuskene

Rett i mesterskap – og det var (nesten) det

På banen settes kjegler opp for presisjonskjøring. Mens kuskene går banen, forteller Linn om sesongen som var – og om sesongen som kommer.

Fjorårssesongen ble kort og ubarmhjertig.

-Først så ut som om vi kom til å få kjøre de stevnene vi hadde tenkt til å kjøre og få til de tingene vi ville, begynner landslagslederen.

Men så sa koronaen stopp.

-Det første egentlige stevnet vi egentlig kom med var nordisk mesterskap i juli, du kan si det sånn at vi kastet oss rett ut i det!

Reisen til mesterskapet i Danmark var utfordrende.

-Det var veldig mye usikkerhet hele tiden, i de siste 14 dagene opp mot avreise visste ikke folk om de de ville få reise i det hele tatt. Men likevel synes jeg at vi hadde god kontroll på det, når vi var i gang. Ungkuskene gjorde en kjempejobb. De gjorde ingen feil, og det viser at selv om de ikke har mye stevneerfaring, så har de god erfaring i forhold til det å være på rett sted til rett tid. Men mesterskapet var også absolutt preget av at de ikke hadde fått kjørt så mye som de burde.

Noe har man også lært

Veien mot stevnene under koronapandemien har vært kort og humpete, men også lærerik.

-Folk har blitt mer fokusert på planlegging; måten man planlegger på er annerledes. Vi har opparbeidet en utrolig god kontroll på tingene, alle har blitt veldig skarpe på hva vi skal gjøre hvis vi vil et sted – man setter seg ned, leser seg opp på kravene. Før dro vi bare, nå må vi vite alt på forhånd, både for menneskenes og hestenes del. Dette har trent folk i å vite hva man skal gjøre før man sitter midt oppe i det. Folk har blitt mye bedre til å søke informasjonen selv, blitt gode til å ta ansvar. Det er ingen som vil stå fast et sted, ikke komme noen vei.

Men stevner er en nødvendighet i en konkurransesport.

- Hvis man ikke kan reise på stevner, da blir ting vanskelig! Så vi håper 2022 blir annerledes!

2022 – et stort mesterskapsår

Det ble ikke så mye mer enn Nordisk for kuskene i fjor, i tillegg til stevner hjemme – og NM.

-I år har vi ambisjoner, vi sikter vi mot EM for ungkusker og VM for enbet hest, forteller hun videre.

Landslagslederen tar for seg målene for sesongen.

-Ungkuskene våre, begynner hun. – De er rett og slett fantastisk flinke, jeg sammenligner dem med de nordiske ungkuskene. Det er helt klart at våre skal til EM, ikke nødvendigvis med et mål om resultater, men det er så viktig å komme ut og prøve på dette nivået.

Det blir en historisk deltagelse i Ungarn i august for Norges del.

-Dette blir første gang på dette nivået for norske ungkusker, og da har vi råd til å gjøre oss erfaringer – det som er gull verd i forhold til alle som kommer etter. Ambisjonen for dem er egentlig at de skal dit og gjøre det de pleier å gjøre. Hva resultatene blir, er ikke så viktige, men jeg er sikker på at de vil klare det med glans og at de vil få en kjempegod bagasje til neste runde.

For seniorene er det VM i enbet i Frankrike i september som er målet.

-Våre seniorer har jeg alltid hatt veldig tro på, sier Linn. – Til Nordisk i fjor var vi litt uheldige. Først var det Wenches hest som skadet seg før maraton, så gjorde Jeanette en feil og så var det Øivinds hest som ble halt – da veltet alt. Men, vi lå i toppen etter dressuren – slik som vi skal gjøre. Alle har hevet nivået. Våre seniorer har fantastisk gode hester og de vet hvilken jobb som skal legges ned – og de gjør det.

Fire kusker er VM-aktuelle forteller lederen, og hun mener de alle er kandidater til plasseringer i enkeltdisipliner.

-Og vi har før vært gode med laget, vi har Øivind som er kjempegod i presisjon, vi har Jeanette som viser seg å være en rimelig skarp maratonkusk og så Wenche som er dressurkandidaten vår. Maria har en hest som er åtte år i år – vi kan ikke legge alt presset på dem, men de hadde jo en kjempefin tur til Unghest-VM. Så får vi se hvordan laget blir, men de har alle samme masse kvaliteter.

Nå er sporten der den skal være

Linn ser fornøyd ut over kuskene som går banen der ute. Hun fortsetter:

-Kjøresporten i Norge nå er akkurat som den skal være. Vi har en kjerne av mennesker som er positive, som vil. Det er folk som kjører 4-5 timer til en samling som denne – eller 20 timer som noen har gjort, legg til at det er vinter og fjelloverganger som må passeres…

Linn ler imponert:

-Hvis du har det engasjementet og klarer å samle det, til noe der alle har det hyggelig, så blir det et sted der folk gjerne vil være – et sted der det er sunt, greit og trygt å være.

Hun forklarer sin oppgave:

-I en sport er det mange individualister, det vil det alltid være når det er sport på dette nivået. Man må jo være der også – være litt gal, ellers så får man det ikke til. Men så er det for oss i landslagsledelsen å samle det puslespillet. Det er min primære oppgave, prøve å holde tak i alle – at alle føler seg sett. Det er i hvert fall noe jeg vil prioritere veldig høyt. Da jeg var aktiv, manglet det litt her - at det var noen der som både så meg og spurte hvordan det gikk – og som stilte krav. Det er ingen som vil være i et miljø der man ikke blir sett. Det er vanskelig nok fra før, derfor skal det være trygt å være der.

Landslagslederen har sammen med sportssjef i Norges Rytterforbund, Nina Johnsen, lagt grunnlaget for hva oppgaven hennes rommer – og så fått mye frihet til å bygge videre.

– Det er utrolig gøy, jeg har mye frihet, men har også et godt grunnlag ut fra det som er jobbet frem sammen med Nina, basert på de andre grenene. Samtidig er det mye som bare må ordnes. Og da er det fantastisk å ha et sportsutvalg som er så på, med Elin Hilling i spissen. Hun snur på en femøring og bare fikser alt, har en så positiv holdning til alt. Sånt smitter også – det er bare så bra!

Trygghet, samhold og rett fokus

Landslagslederen er fornøyd med årets første samling, veldig fornøyd. - Slik som vi hadde det denne helgen – det er helt fantastisk. Det dreier seg om å bare gjøre det, ikke spørre så mye om hva folk egentlig vil, men sette opp en plan og gjennomføre den. Og det fungerer kjempefint, med positive folk – da kan alt la seg gjøre. Jeg tror vi allerede har oppnådd mye mer «sammenhengskraft» og samhold i disse gruppene enn vi har hatt før. Da tør folk være seg selv, slappe av – man får trygghet til å prestere. Det at man er trygge på hverandre, det å ikke ha stor uenighet eller andre ting som skaper uro – det er viktig, for slikt stjeler så enormt mye fokus. Og man har ikke noe overskudd av fokus, man skal bruke alt på å prestere!

Det å skape det rommet der det er plass til alle, men fortsatt innenfor rammer – det tror jeg er løsningen.