For meg har det aldri vært et alternativ å gi meg - det er jo dette jeg vil

Ydmyk og tålmodig

Gjennom et mangeårig liv i sporten har Therese også lært seg at tålmodighet er en dyd. Og da ikke bare i møte med medmennesker eller unghester og hester generelt. Tålmodighet har nemlig også vært en dyd av nødvendighet i mange lange harde dannelsesår både i inn- og utland.

– Å lære grunnridning og horsemanship tar sin tid og krever sin rytter, smiler 37-åringen. Å ri opp hester selv som jeg ofte gjør, tar også lang tid. Men jeg har fremdeles mer å lære, legger hun ydmykt til.

Selv har Therese brukt utallige timer i salen, men har også hatt et par stygge skadeavbrekk som kunne ha skremt vannet av de fleste.

– For meg har det aldri vært et alternativ å gi meg. Det er jo dette jeg vil, sier hun.

Tidlig start

For Therese begynte hestelivet hjemme i Sandnes og Jæren Rideklubb tidlig. Godt hjulpet av mamma Turid som selv er instruktørutdannet, ble veien til stallen kort. Lenge var datteren både god og glad i all sport generelt, og i håndball spesielt. Men noe måtte man velge, og at det ble hest og riding, lå liksom i kortene. Fire år gammel ble Therese løftet opp på ponni for første gang, og dermed var det egentlig gjort.

Ti år gammel fikk Therese sin første egne ponni. Allerede da var hun ikke bare opptatt av selve ridingen, men likte også å pusle i stallen i håp om å lære seg alle sider ved håndtering og samkvem med hest. Etter knappe tre år med suksess på distriktstevner, ble ponnien byttet ut med stor hest. For skulle man først ri, kunne man like gjerne gjøre det ordentlig, var ordene som falt fra mamma Turid.

– Pappa hadde nok ikke så mye valg, men stilte opp som best han kunne, erindrer Therese. Blant annet laget han hestebiler med living og det hele selv, slik at vi kunne reise rundt på stevner. Og det var absolutt ikke High Tech, men gjorde nytten, smiler hun.

Viktige brikker

Under vingene til Marit Hegre Stranden fikk Therese stilridningen inn med teskje og viktig kunnskap om hestehold med på kjøpet. Med danske Kim Kristensen fikk hun også smaken på deler av det tyske systemet, og dermed ble hun etter hvert en disiplinert og svært god teknisk rytter med hest på plass i rammen. En viktig brikke i Thereses utvikling som rytter og synet på hestehold, er blant andre også Amund Eide som hun har ridd mye for, og også samarbeidet tett med.

– Mens Marit gjorde meg til stilrytter, og Kim tilførte meg mye rent teknisk, sporet Amund interessen min for utvikling av unghest, bekrefter Therese. For meg er det et mål å kunne se igjen hester i toppsporten som jeg selv har utviklet, men det er selvsagt også inspirerende å beholde dem videre selv.

Mesterlig skoleutdanning

For Therese ble ansettelsesforholdet som rytter hos selveste Jos Lansink det hun beskriver som skoleutdanningen.

– Jos så meg ri i Spania og ønsket en kvinnelig rytter på salgshestene sine i et ellers svært mannsdominert miljø. Da jeg kom til Belgia, trodde de nok at jeg bare var en dum blondine som ville ri, men forstod etter hvert at jeg kunne bidra med noe, forteller Therese.

– Det var stort for meg å få tilliten fra Jos til å utdanne hestene hans og få ta dem med på de store stevnene, og flott å kunne være del av et så veletablert system. Jeg har lært utrolig mye, fått kontakter og har blitt kjent med folk. Og visst var det vanskelig og tøft, men jeg hadde jo gjennom mange år jobbet hardt, så jeg visste hva jeg måtte gjøre og var forberedt på det. I de nesten tre årene jeg var der, fikk jeg ri mange store stevner, nasjonshoppinger og mesterskap, og var også VM- aktuell i 2014, sier hun takknemlig.

Velfungerende team

For seks år siden brakte kjærligheten Therese hjem til Norge igjen. Etter dette har hun selv og partner Dag Ove bygget opp et godt team, med to fulltidsansatte i tillegg til Dag Oves 20 år gamle datter Maria. Sammen med Therese inngår hun som rytter i teamet.

– Mens Therese er limet i teamet, er jeg assisterende hjelperytter, smiler Dag Ove.

– Dag Ove er teamets altmuligmann og fungerer derfor også som både lastebilsjåfør, kokk, vaskehjelp, sekretær og hestepasser, skyter Therese leende inn.

– Og i tillegg hjelper han Maria og meg. Grunnen til at vi gjør det så bra, er at vi utfyller hverandre som et team. Vi utveksler erfaringer og kunnskap og gjør hverandre gode, påpeker hun. Det er veldig inspirerende.

Inspirasjon for andre

Gjennom undervisning av om lag 30 elever inspirerer nå Therese også andre. Og resultatene kommer på løpende bånd, både gjennom store fremganger, fine plasseringer og mesterskapsmedaljer.

– Det har tatt litt tid å kunne stole på egne ferdigheter og vite at jeg kan bygge på mitt eget, påpeker Therese. Selv har jeg vært heldig som har ridd for så mange gode trenere, og når jeg instruerer andre, er det også en klar fordel at jeg rir selv. Slik kan jeg sette enkle ord på hva vi bør gjøre når vi rir. Jeg forsøker å lære elevene mine teknisk riding, slik at de lærer å kjenne igjen selve feelingen og kommunikasjonen som må til. Men akkurat feelingen er vanskelig å lære bort, og kommer med erfaring, sier Therese.

Iherdig arbeidsjern

Når vi ber Therese om å beskrive seg selv, nøler hun. For det er enklere å snakke om hestene, enn om seg selv.

– Det stemmer nok at jeg er tålmodig, bekrefter hun. Og også nøyaktig. I tillegg er jeg systematisk og arbeidsom. Jeg ligger ikke akkurat på latsiden, men må å få ting gjort. Og så er jeg jo sympatisk, legger hun leende til. Det er viktig å både være tålmodig og systematisk når man jobber med dyr, for hester er forskjellige. De lærer av erfaring, og ting tar tid. Samhandling med hesten som individ og årevis i sporten har fortalt meg at det ikke er de raskeste grepene som på sikt alltid gir de beste resultatene. Man skal forte seg langsomt.

– Og velger man å satse på hest som levevei og livsstil, så må man gå 200 prosent inn for det, fortsetter hun. Hest på heltid krever mye, så man må være litt spesiell for å kunne trives med dette livet. Det går i ett, og det blir fort lange dager. Og i tillegg må man jo være veldig glad i hester, presiserer hun med et smil.