Maggie er lykkepillen min

Alltid vært hestejente

Det ble en følelsesladet seier for rytteren fra Greåker. – Det var å få igjen for all jobb vi har gjort i år, det var å få igjen for alt det lille teamet vårt har gjort – det var lønn for strevet over lang tid.

Bak de fleste gode resultater på en ridebane ligger det mye hardt arbeid, denne sporten krever nettopp hardt arbeid. Men Lene gjør det med diagnosen Multippel Sklerose (MS)* samtidig.

Lene begynner med å fortelle seg selv:

-Jeg har egentlig alltid vært en hestejente, men jeg har hatt en pause fra hestene i 20 år og startet igjen litt tilfeldig for fire-fem år siden. Da skjønte jeg egentlig ikke helt hvorfor jeg hadde tatt en pause!

Hun begynte med å ha fôrhest et par ganger i uken, og merket raskt at hestelivet betød noe helt spesielt for henne:

-Det å få være i stallen og få ri føltes bedre enn all medisin jeg fikk utskrevet!

Så kom lykkepillen Maggie

Det var ikke nok for Lene å ri et par ganger i uken. Hun ville mer – hun ville ha en egen hest.

Den sorte tidligere sprangponnien Miss Black Magic – Maggie - var den første hesten hun så på. Og den eneste.

-Det er jo ikke normalen, men hvilepulsen kom bare med en gang jeg var med henne. Det var kontakt med én gang, forteller Lene.

Da den andre interessenten ikke kom likevel, var selgerens beskjed denne: - Jeg tolker dette som om universet prøver å si oss noe; du kan kjøpe henne».

Det er ikke tvil om at universet hadde rett:

-Maggie er akkurat det jeg trenger. Hun har gått en god del sprang, men har vært hobby- og allround hest i noen år. Hun er utrolig grei, og gjør du tingene riktig, så er hun der for deg, sier Lene og slår fast:

-Maggie er lykkepillen min!

2022 ble en trøblete sesong

For to år siden ble Lene klassifisert som pararytter grunnet MS-diagnosen, og hun prøvde seg ut på konkurransebanen sammen med Maggie. Sesongen 2022 ble imidlertid litt trøblete.

- I desember i fjor og i januar i år hadde jeg to attakk**, forteller hun nøkternt. – Etter å ha vært stabil i mange år, så bestemte MS’en seg for å si fra.

Lene mistet følelsen i høyre side.

-Jeg hadde gangfunksjon, men ikke følelse. Det ble mye tid på sykehus, mye finne ut av medisinering. Da jeg endelig fikk ri igjen, så kjente jeg ikke at jeg satt i salen. Det ble litt som å lære å ri på nytt. Jeg måtte ta steg for steg. Jeg har fått følelse tilbake, men ikke alt – dette er nok min nye normal.

I mai var hun der at hun var klar for å prøve seg i stevnesammenheng igjen. Men nå var det Maggie som ga utfordringer.

-Helt ut av det blå likte hun ikke lenger å stå på hengeren. Hun lastet fint, men la seg bare mot veggen. Så da trakk jeg meg fra det stevnet og brukte i stedet tid på å finne ut av problemet.

En ny henger som var tyngre og muligens kjentes mer stabil ut for Maggie lot til å hjelpe. – Men vi ville likevel bruke tid på dette, slik at vi skulle være helt sikre på at Maggie hadde det bra på henger igjen. Folk syntes kanskje det var litt rart, jeg satte stevner på vent og trente på å kjøre henne i hengeren i stedet. Men det viktigste var jo at hun skulle ha en god opplevelse på henger og at det å reise ikke skulle være noe stress for noen av oss.

Kvalifisert til PARA Rekrutteringscup

I høst var de begge klare for stevne igjen. – Da hadde vi jo fått mye tid til å trene på dressuren også, smiler Lene.

Og nå i høst kom det en morsom mail inn i innboksen.

-Det var veldig gøy! Jeg fikk beskjed om at vi var kvalifisert til PARA Rekrutteringscup!

Dette kom litt overraskende på Lene. – Den skulle jo ha vært året før også og jeg var kvalifisert da, men da ble det ikke noe av. Cupen var ikke helt i mine tanker i år, og for meg var sesongen litt ferdig etter klubbmesterskapet i oktober. Så da den mailen kom, måtte jeg hente frem energi igjen.

Oppdaget at det var en kjeller i kjelleren

Deltagelse i en slik finale betød en helt ny opplevelse for Lene. Hun skulle på overnattingsstevne for første gang i sitt liv. Spennende og morsomt ja, men også krevende når man har en sykdom som MS.

-Før finalen var jeg så sliten. Som en del av det å ha MS får jeg fatique***, og det hadde gått i ett på stevnet. Jeg hadde to hjelpere med meg, Maria Tindlund og Silje-Kristine Nielsen, som begge er verdt sin vekt i gull, men jeg klarer ikke lempe alt på dem. Før finalen tok til fikk jeg litt dødtid. Jeg tenkte at hvis jeg satte meg ned da, så ville jeg ikke klare å ri. Derfor begynte jeg å ordne ting, jeg pusset selv om det ikke var nødvendig – jeg tenkte jeg måtte holde det gående. Men de jeg hadde med meg, de kjenner meg. De ganske enkelt plasserte meg i et hjørne i stallen og sa «vi fikser».

Selv om Lene var engstelig for å sette ned tempoet, var det helt nødvendig for kroppen hennes. Hun oppsummerer hvordan hun hadde det akkurat da slik:

-Jeg visste ikke at det var en kjeller i kjelleren. Men det var det.

Fikk bare den mest fantastiske ridefølelsen

Hun kom seg heldigvis opp av den kjelleren, i hvert fall nok til å segge seg opp i salen igjen, da starttiden nærmet seg. For det hun skulle få oppleve nå, var verdt det meste.

-Jeg har aldri før hatt en så god ridefølelse, det var helt fantastisk! Lørdag glemte jeg litt innimellom hvor jeg var, men søndag var jeg helt med, visste hele tiden hvor jeg skulle. Den følelsen jeg hadde søndag – altså, jeg brydde meg ikke engang om resultatet, for det var bare så herlig å ri der!

Den opplevelsen gjorde at de første tårene kom allerede innenfor railen.

Så var det neste å vente på resultatene. Skrittende rundt i oppvarmingshallen, blant de som hadde den neste klassen på programmet for øye, følte Lene seg egentlig mest i veien. Men hennes ønske om å gå ut ble kontant avfeid. De måtte vente på resultatet.

Resultatet var et vinnerdekken. Til Maggie og Lene.

Det var da tårene kom igjen. Tårene over å lykkes, klare det – få lønn for strevet.

-Det var litt av en helg, og litt av en avslutning på denne sesongen!

Å lykkes slik hun gjorde, var stort. Men å være med på et slikt stevne var også en opplevelse. – Det var gøy å være på et så stort stevne! Jeg har vært litt og sett på ting, men aldri vært med som deltager, sier Lene og fortsetter leende: - Det var gøy å se unghestene, se hvilke utfordringer de rytterne har. Min hest bare tittet på dem og tenkte «at de gidder å holde på sånn» - hun brukte jo heller tiden sin på å stå i boksen og henge med underleppa si.

En lykkepille i dobbel forstand

For Lene er livet en balansegang mellom sykdommen og hverdagen med samboer og en sønn på 11, deltidsjobb og hest. Lene er 60 % ufør og har en deltidsstilling hos Høøks. Hun smiler: - Jeg er heldig som får jobbe med hest også!

Maggie er for Lene en lykkepille i dobbel forstand: -Ridning gir meg rent fysisk en veldig god trening, jeg får jobbet med balanse og koordinasjon, med musklene. Jeg har en del smerter i muskler og ledd. Hvis det går litt tid uten at jeg får ridd, da får jeg mer smerter. Ridningen mykgjør meg og gir mindre smerter.

Maggie og tiden i stallen har stor betydning:

-Jeg har en fôrrytter tre ganger i uken, men stallen er viktig for meg. Hvis jeg har en dag med mye fatigue, så gjør stallklærne sitt til at jeg klarer å komme meg til stallen. Samboeren min sier at det er en annen person som kommer hjem igjen etterpå. Det gir meg energi når jeg ikke har det, selv om jeg bruker energi. Jeg blir sliten, men på en god måte. Noen ganger kan jeg bruke to timer bare på å komme meg til stallen, men jeg synes det skjer sjeldnere og sjeldnere. Jeg har funnet balansen – jobb, hest, samboer, barn, sykdom. Jeg gjør ting litt etter litt.

Hun sier ettertenksomt: - Det har tatt tid å forstå det, men i 2017 hadde jeg et opphold på MS-senteret i Hakadal. For meg er det viktig å finne mestringsstrategier, finne ut hvordan jeg energiøkonomiserer. Jeg har blitt veldig strukturert, jeg har lister på alt. Men det hjelper meg, da vet jeg alltid. Da blir det mindre stress, og jeg bruker ikke energi på ting jeg ikke kan gjøre noe med.

Tilbake til hverdagen

Nå er det hverdag igjen for Lene og lykkepillen hennes, hverdager de tilbringer ved Stall Eidet utenfor Sarpsborg.

-Der har vi et superhyggelig lite miljø, helt nede ved vannet Visterflo. Det er et paradis, så stille og rolig og med ridebane og ridehus. Det er godt med den roen for min kropp, sier Lene.

Hverdagen er også treningen videre mot nye mål. Lene har en god støttespiller i sin trener Miriam Svensson. – Hun er så god til å lytte på hva som er utfordringene, god til å finne mestringsstrategier sammen med meg – god til å løse slike ting også, ikke bare det ridemessige. Og det er ikke alltid så lett, for disse utfordringene jeg har er jo usynlige. Folk kan nok si at det er urettferdig at en som meg rir para, for man kan jo ikke se noe på meg.

Lenes utfordringer synes ikke, men hun kjenner på dem. Hver dag. Men med en lykkepille som Maggie blir de lettere å takle.

*Multippel sklerose er en kronisk betennelsessykdom i hjernen og ryggmargen (sentralnervesystemet). Ved MS ødelegges isolasjonen rundt nerveutløpere, og med dette mister nervecellene evnen til å overføre signaler raskt noe som fører til at funksjonen til en kroppsdel eller et område nedsettes. MS kan gi mange forskjellige symptomer, som kan variere over tid. Sykdommen kan ikke kureres, men man har i dag medisiner som kan bremse utviklingen og virke symptomlindrende. (snl.no)

**En forverring av symptomer omtales ofte som et attakk. Forverringen varer gjerne i noen dager eller uker. Etter hver forverring kan symptomene forsvinne igjen, det kalles remisjon. En remisjon kan vare i måneder eller år. (helsenorge.no)

***Fatigue er et symptom som er vanlig ved en rekke sykdommer. Det er et av de vanligste symptomene på MS Det kan være en følelse av fysisk utmattelse og mangel på energi, og/eller mental (kognitiv) utmattelse som kommer til uttrykk i blant annet manglende konsentrasjon og oppmerksomhet. Fatigue er ikke det samme som å være trøtt og sliten, slik vi alle er innimellom. Når du har fatigue, har du en uforklarlig, vedvarende og tilbakevendende utmattelse. (nhi.no)