Derfor er sorgen så sterk
Har man mistet en hest, eller et kjæledyr, er sorgen vi kjenner sterk – ofte veldig sterk. Men hvorfor er det slik, det er jo «bare» et dyr? – Det handler om relasjon og kommunikasjon, vi har så nærhet til hestene. Vi merker rett og slett hverandres hjerter, sier Jeanette Lysell.
-Vi har jo denne ekstremt gode nærheten til hesten, innleder Jeanette. - Vårt samvær med hesten handler om relasjon og kommunikasjon, vi merker rett og slett hverandres hjerter.
Nær tilknytning til hestene
Jeanette har lang fartstid innen hest og psykisk helsearbeid. Hun har jobbet på Gaustad sykehus med hesteassistert terapi siden 1996, og hun var den første i landet til å ta hestefagbrevet etterfulgt av ridelærerutdannelsen. Hun er også barnevernspedagog, med utdannelse også innen traumeterapi og kroppsorientert psykoterapi. I tillegg er hun rytter, hesteeier og HEAL-sertifisert instruktør (Human-Equine Allliances for Learning). Til daglig driver hun Bilitt gård i Hobøl sammen med ektemannen og hovslageren Petter Fargam, der driften blant annet går ut på terapivirksomhet, undervisning og kurs.
Jeanette forteller videre om tilknytningsteori. - Både hester og mennesker er sosiale pattedyr, vi er begge avhengig av trygghet, vi trenger begge å føle støtte. Både hester og mennesker er pattedyr som er opptatt av å ta vare på andre. Hesten viser en adferd overfor oss som vi responderer på, og den responderer på oss. Derfor kommer vi så nære hverandre. Tilknytningen til en hest kan sammenlignes med tilknytningen til et menneske. Derfor kan det oppleves svært sorgfullt å miste en hest.
Hesten viser en adferd overfor oss som vi responderer på, og den responderer på oss. Derfor kommer vi så nære hverandre.
Viktig å ha noen rundt seg
Jeanette understreker at det er helt normalt å sørge forskjellig. – Noen kan ha en ny hest straks og går videre med en gang. Andre må bruke tid og fordøye det som har skjedde, kjenne på det som er så vondt. Det er ikke galt, man må få lov til å gråte og savne. Man er heller ikke kald om man har en ny hest 14 dager etterpå. Noen lever med smerten og kan gå videre. Andre må drukne seg litt i sorgen, tenke «jeg får aldri en slik hest igjen».
Uansett hvordan man reagerer, poengterer Lysell viktigheten av å ha noen støttende personer rundt seg. – Det som er helbredende er at folk rundt bryr seg, at de lar følelser komme og gå. I en sorgprosess er det flott å ha noen som forstår sorgen, som holder rundt en, som ser på bilder og som snakker om minner og som aksepterer at sorgen går i bølger. Det gjør at personen i sorg plutselig kan oppleve at «nå har det gått en time uten at jeg har tenkt på hesten». Plutselig kan man rette blikket ut, se at nye relasjoner kan komme. Det handler om trygghet. At noen er der for en skaper trygghet gjennom det limbiske system, som er den delen av hjernen vår som er mest knyttet til følelser.
Forståelse sentralt for å unngå traume
Tapet av en firbent venn kan skje brått, gjennom akutt sykdom, ulykke ute på beite og noen ganger også i forbindelse med trening.
– Det er klart det er en traumatisk opplevelse, det handler om liv og død. For noen blir det i slike situasjoner viktig å snakke om hendelsen og følelsen. Å få støtte for at man har fått et sjokk og er lei seg er viktig.
Hun fortsetter. – Man kan godt oppleve noe slikt, men allikevel ikke få noe traume – fordi folk rundt forstår og fordi man selv er litt robust. Man reiser seg, børster bokstavelig talt sanden vekk og går videre. Men man trenger gjerne at andre rundt tillater følelser og at man gråter på skulderen deres. Lukker man derimot av for en slik hendelse og tenker på at «nå må jeg slutte å være redd», uten at man kobler sammenhengen, da kan man få et kroppslig minne – et traume. Dette kan dukke opp i merkelige sammenhenger. Man kan føle et udefinerbart ubehag i en situasjon som kan synes ganske lite relatert til ulykken. Hvis en rideulykke har skjedd ved et vannhinder, kan man for eksempel bli redd for å bade. Dette med kroppslig minne er en merkelig mekanisme! Det viktigste for å unngå dette er å forstå hva som skjedde – hesten landet feil, brakk beinet – og så akseptere at det var en voldsom opplevelse. Hendelsen i seg er ikke traumet, men får man ikke ristet det av seg, da kan det bli et traume.
Jeanette gir et billedlig eksempel fra naturen. – Se for deg en flokk med sebraer som jages av løver. De løper for livet, så, de skjelver en stund av frykt, så bøyer de hodene ned og spiser sammen med flokken. Sånn er vi mennesker også. Vi kan riste det av oss, især sammen med andre.
Et traume man har opplevd kan bli et kroppslig minne - og det kan dukke opp i merkelige sammenhenger. En ulykke ved en vanngrav kan for eksempel gjøre at man blir redd for å bade.
Støtte og trygghet viktig
Barnevernspedagogen sier også litt om det når andres reaksjoner kan føles som kritikk eller beskyldninger. En brå ulykke kan fremkalle kritikk.
– Især via sosiale media har det blitt litt sånn nå at vi kan si hva som helst uten at det får noen konsekvens. Vi tenker ikke over konteksten og skriver i vei. Dette kan skape skam eller skyldfølelse hos den som er i en sorgreaksjon. Det blir litt som å slå en som ligger nede, sier Jeanette.
Å stoppe denne trenden er vanskelig, men vi kan alle gjøre vårt.
Især via sosiale media har det blitt litt sånn nå at vi kan si hva som helst uten at det får noen konsekvens. Det kan gi skam og skyldfølelse hos den som er i sorg.
- Utover å mane folk til å tenke igjennom hva de gjør før de hiver seg over tastene, er det nok lite vi reelt sett kan få gjort med denne trenden. Men da igjen er det viktig å ha noen rundt seg, få støtte og trygghet. Da kan man lettere takle det.