Salens oppgave er å fordele rytterens vekt over en større flate. – Dette er den store forskjellen fra å ri barbak. Det er bra for hesten at rytterens vekt fordeles, da reduserer man risikoen for problemer, innleder forskeren.
Sitsen må sentreres i alle plan; fremover, bakover og sideveis. Rytterens vekt er alltid der. Man kan sitte til en side uten at man merker det, men hesten merker det. Den belastes skjevt, og det må den kompensere for.
En rytter som lener seg bakover er ikke et uvanlig syn.
– Hvordan vi velger å posisjonere oss når vi rir, tror jeg har vel så mye med kultur og tradisjon å gjøre som logikk. Når jeg har spurt ryttere hvorfor de velger å sitte bak den loddrette sitsen, er svaret ofte at de ønsker å flytte vekten over til bakbena for å påvirke disse. Men det skjer ikke, sier Maria.
Det er tvert imot det motsatte som skjer. – Når rytteren flytter den øvre delen av kroppen sin bakover, går bekkenet frem. Det kan vi se når vi legger trykksensorer i salen. Vekten flyttes da frem mot manken. En sentrering av vekten som dette fører det til at hesten får økt trykk på manken, og denne belastningen kan være stor. Dette er ikke hesten konstruert for å tåle over lengre tid, sier Maria.
På sikt vil dette gi økt trykk mot hestens skulderblad. Hesten vil stort sett senke ryggen i dette området og mindre vekt flyttes til bakbena - og desto mer flyttes til frambena. Dette kan gi skader i alt fra framben, rygg og til og med bakben da de ikke får den bevegelsesmekanikken som er optimal.
Den lille, eller store, skjevheten man rir med har gjerne blitt en inngrodd vane som man ikke er klar over. Maria gir trøst: - Det har aldri skjedd at rytteren ikke merker en skjevhet når jeg påpeker den. Øyet mitt er dårligere til å fange opp en skjevhet enn det kroppen er til å merke den. Hvis rytteren ikke merker noen forskjell, så var den ikke der! Derimot føles det veldig rart når man begynner å endre på sin egen kropp. Hesten derimot oppleves som bedre relativt momentant siden man gir den bedre forutsetninger.
Som trener er det fort å se den ene detaljen. Foten som vender ut, undersjenkelen som ligger vekk fra magen, er for lang frem eller for langt tilbake. – Selvfølgelig får slike feil følger. En undersjenkel-feil vil føre til at kneet fester seg i salen. Det igjen gir at bevegelsen i bekkenet reduseres. Da tar man ut bevegelser i brystet i stedet – og fanger den opp i armene. Det er som et trekkspill. Endrer vi i en ende av kroppen, vil det skape forandringer automatisk i den andre enden, sier Maria.
Men hun kan ikke få understreket det nok:
- Det er skummelt å se på enkeltdetaljer! Man må se helheten! En utoverrotert fot er der av en grunn. Man må finne ut hvorfor rytteren gjør dette. Man må se helheten, enhver feil får en følgefeil. Alle posisjonsavvik, om man lener seg bakover, om man roterer foten, skyver undersjenkelen en vei – alt dette er ikke et symptom alene, men en del av en sammenheng.
