Hva kan dressurrytteren lære av sprangrytteren – og omvendt?

Alltid vært opptatt av velfungerende hester

-Det begynte med sprang for meg, begynner Pether. – Så fikk jeg inn en spranghest med veldig god gang. Det var så mange spranghester på stallen, men jeg tenkte nok at jeg kunne omgjøre meg selv til dressur. Jeg red sprang på Grand Prix-nivå, men var ikke den som var den aller tøffeste – jeg var nok litt «chicken». Derfor tenkte jeg at hvorfor ikke gå for dressur.

Det gjorde han, og det gikk hele veien opp til Grand Prix også i denne grenen.
Ikke så stor overgang, egentlig, mener Pether.
-Jeg hadde alltid hatt en særlig interesse for å skolere hestene godt, alltid vært opptatt av at hestene skulle fungere bra. Så det var lett å «skola om» meg.

Ridemessig var ikke overgangen så stor, men en omstilling var det likevel. – Den pulsen som er i sprangridningen, den er ikke den samme i dressuren. Det er mer stille i dressur. Akkurat det var en liten omstilling for meg.

Grunnarbeid og mål er felles

Sprang eller dressur, Pether mener bestemt en ting: – Ridning er ridning og en hest er en hest, og så spesialiserer vi oss litt mer på noen ting i dressuren og omvendt. Men grunnarbeidet er helt likt. Hesten må være lydige slik at vi kan ri den frem. Målet er en hest som er lett på tøylen, som går frem og bærer seg og som lytter på de små signalene.

Sprang eller dressur; til tross for de åpenbare ulikhetene er målet veldig likt.

– I dressuren er målet at hesten skal ta vekten på bakbena, bli lett i hånden – bære seg. Det samme gjelder i sprang, der trenger hesten å gå i en galopp med selvbæring.

Se til hverandre – og lær

Man har mye å lære av hverandre.
-Sprangrytteren bør tenke på å ri mer presist, på punktet – og for lette hjelpere, sier Pether. – Dressurrytteren er veldig bevisst på hvert steg, kan ri galoppen stor og rommelig og kan korte den inn, men med en kontroll slik at galoppstegene er like. Denne bevisstheten har nok ikke alltid sprangrytterne i like stor grad. Her kan de hente mye fra dressuren, for steg og presisjon er jo så viktig på sprangbanen.

Presisjon er et nøkkelord i dressuren.

– I dressur må man hesten være rak, det hele er så presist, det må skje der og der og der. Dette er noe sprangrytterne bør ta til seg når de rir på bakken, der har mange noe å gå på. De bør være mer skolert, ri med mer presisjon. Det blir fort at de rir litt rundt og rundt. Her har de noe å hente i dressuren.

Dressurrytterne vil ha kontroll – de skal ha kontroll. Men dressurrytterne må være bevisst på at de rir med rett kontroll. – Det kan fort bli en bakover-kontroll, at man holder hesten i hånden. Men kontroll er å slippe hesten frem.

Treneren fortsetter: – Gjennom treningen lærer dressurhesten å fokusere veldig på sin rytter. En spranghest kan ikke være like fokusert på rytteren, den må kunne ta litt eget initiativ, den må ikke være overdressert. Men det er det ingen risiko for at en spranghest blir, tvert imot har man litt for lite dressur – det å kunne ri på rette linjer, ha lik kontakt på bittet, gå med selvbæring.

Han smiler: – Det høres basic ut, men det er få som virkelig kan det!

Selvbæring og rakhet

Treneren fortsetter:

– Det er mange dressurryttere som er riktig gode ryttere, som kan korte opp sine stigbøyler og ri over hinder. Det er de rytterne som har utviklet en følelse for hestens bevegelser. Og så er det mange sprangryttere som gjør et svært godt bakkearbeid, som har ordning på saker og ting – som er nøye med selvbæring og rakhet. Men det er ikke mange unge sprangryttere som kan ri en MB dressur! Det handler om å forstå at det ikke bare er å ha et talent for en gren, man må utvikle seg som en hel rytter hvis man virkelig vil bli god. Dressuren må inn i både sprangrytteren og spranghesten, spranghesten må gå med selvbæring og den må være rak.

Ordet «spent» er langt fra noe fremmedord i en dressurprotokoll.

– Treningen man gjør kan for eksempel lede til en spenning hesten, eller det kan skje ting som gjør hesten spent der og da. Dressurrytteren vil ofte kunne løse et slikt problem ved å reise seg opp i stigbøylen og be hesten gå frem, fremfor å bremse det som er spent i hesten inn i hånden.

La hesten leve ut sine instinkter

Livet som spranghest og livet som dressurhest er gjerne ganske forskjellig. Men Pether ber oss ryttere om å huske at hesten er den samme.

– Mange ganger kan det være et enklere hesteliv å være spranghest enn en dressurhest. Spranghesten kan få ut sin energi, sin livsglede – den kan bukke og sprette, den kan bruke sitt fluktinstinkt, den kan bruke sin kropp over hinder. Dressurridningen har som hensikt at hesten skal bruke sin kropp på beste måte, det handler om kontroll og presisjon. Men det er bra om dressurrytteren er litt sprangrytter også – reiser seg opp i lett sete, galopperer den, ri rover bommer, ikke bli redd fordi hesten går med lavt hode og bukker, sier han.

-Det er viktig for hesten å få gjøre dette! En hest har sine instinkter uansett hvilken gren vi har bestemt at den skal gå, den må få ha sine instinkter og leve dem ut – rett og slett få være hest, uansett hvilken gren den går.