Hesten er min støtte

Det var krig og bombene haglet da Maurice så dagens lys i Nice året 1941, ikke på et sykehus, men på et kaldt marmorbord. Han forteller om en kjærlig mor som slet, og som døde av kreft bare 45 år gammel. Besteforeldrene bodde i Italia, og det var fortsatt krig da han ble han smuglet over Alpene til dem på andre siden av grensen. Der hadde de flere dyr, både hester, kuer, sauer og geiter. Maurice minnes sin første opplevelse som rytter. De hadde plassert ham på ryggen av et muldyr. Sta og urokkelig ble dyret stående under frukttreet, uansett hvor mye han prøvde å få det til å gå. Alle lo.

Men Maurice ga seg ikke med det. Han trivdes med hest, og en stund etter krigen ga bestefaren ham en fullblods.

– Det var en god veddeløpshest som hadde vunnet galoppløp, men hadde ødelagt et bein. Hun var drømmen i mitt liv. Hun passet på meg. Jeg var ikke så gammel, men hun var grei. Bortsett fra når noen red forbi, da våknet galoppinstinktet.

Maurice ler.

– Etter hvert ble hun solgt til Normandie og ble avlshoppe.

Til Norge

Da Maurice var 10 år gammel ble han plassert i kloster. Åtte år senere forlot han klosteret, og fullførte aldri rollen han var tiltenkt som fattig ung prest og hjelpearbeider i Afrika.

Interessen for hest vokste. I Frankrike red Maurice mye arabere og angloarabere på et ridesenter med en ridelærer fra Le Cadre Noir de Saumur. I 1965 dro han til England for å studere engelsk litteratur og grammatikk. Videre studier i UD i Paris førte ham til Norge for en periode, og i 1968 kom han til Norge som stasjonssjef for millitær- og sivil flyplass, på Fornebu.

– Jeg jobbet flere steder i Norge, også på Svalbard, og var ansatt i Air France fra 1970-2000. I 70-årene giftet jeg meg med en norsk jente. Vi fikk en sønn og en datter, og har vært gift i 50 år.

Fra lykke til bunnløs sorg

Maurice lånte ponnier til barna da de var små. Han smiler når han tenker tilbake på konas første møte med hest:

– Hun var den gang livredd da hun var med i stallen. Hun gikk og gjemte seg i en tom boks. Men frykten for hest avtok, og etter hvert kjøpte Maurice en anlgoaraber, Gabor. Han vant to distansestevner i Sverige med den, minnes han. Både datteren og sønnen fikk stor interesse for hest. Sønnen red sprang, og datteren ble en god dressurrytter. Det var en fin tid, hvor hele familien var samlet om hestene. Men etter at datteren hadde deltatt i Nordisk Mesterskap i 1985, skulle livet ta en trist vending. – Datteren min fikk kreft, og dessverre, 2. juledag 1990 døde hun i sengen vår mellom min kone og meg. Det skulle gå 17 år før Maurice igjen salet opp en hest.

Tilbake i sadlen

Familien flyttet etter noen år til Bærums Verk, i nærheten av en gård med stall, og Maurice kom over en pensjonert Grand Prix-hest som trengte en kjærlig hånd.

– Hun hadde vært dårlig stelt. Jeg passet godt på henne, så til henne fire ganger om dagen, minnes han. Men de første årene ville han ikke ri. Ridningen overlot han til andre. – Hesten levde til hun var 25 år, jeg var 70 år, vi var til sammen nesten 100 år, smiler Maurice. Denne gangen, i 2011, gikk det kun tre måneder før han hadde hest igjen. – Han har så gode øyne, er så utadvendt, hvis du liker den, kjøper vi den, sa min kone. Vi hadde sett på flere hester. Det ble Antares, en vakker og stolt trakehner vallak.

Var med og startet rideklubb

I løpet av sitt lange hesteliv har Maurice satt sine spor i det lokale hestemiljøet. Han var med fra starten da rideklubben ble stiftet i 1978, sammen med blant annet Tuula Stie og hennes venninne Elisabeth Lund.

– I Lommedalen var det mye hest, hester over alt. Men det var mange som hadde travere og kjørehester. Da vi ville lage en rideklubb, ville alle være med, men på den betingelsen at klubben fikk navnet Lommedalen Kjøre- og Rideklubb.

Alle skulle ivaretas.

Til å begynne med hadde klubben ingen treningsbane. De benyttet seg av parkeringsplasser i området, hvor de brukte biler til å lyse opp på kveldstid. Ingen av banene var en gang flate, minnes Maurice, og ler litt.

– Vi ble enige om å søke hjelp i kommunen. Jeg tok på meg min gallauniform med mye gull, og gikk til Bærum kommune og sa at det er mange barn som vil ri i Lommedalen, og vi har ingen ting å tilby. Jeg husker en mann spurte meg: – Hvor mye vil du ha? Vel, jeg fikk 9000 kroner. Den gangen var det mye penger. Vi kunne kjøpe materialer og anlegge bane. Og trengte jeg mer, kunne jeg bare si ifra.

Maurice forteller om kolonner med ekvipasjer på vei til ridebanen.

– Det kom flokker om kvelden fra alle deler av bygda, jeg foran med bil og min kone bakerst med bil, med alle hestene imellom. Vi laget den utebanen som ligger der den er i dag, med bokstaver og alt. Mannen til den aktive treneren og rytteren Margrethe Bionge var dommer, han ga oss en brakke som vi delte i to - en side for dommeren, og en side for min kones kioskdrift. Vi hadde ikke strøm, men en direktør på Fornebu ga oss et sikringsskap med to strømførere på, så vi fikk lys på banen og slapp å bruke bilene. Da jeg kom tilbake i 2016 sto sikringsboksen der fortsatt.

De kjøpte materialer, og slik begynte det. Det var starten på LKRK.

– Margrethe Bionge var der døgnet rundt. Hun red selv om hun var gravid, jeg husker hun satt på min hest da vannet gikk. Hun har gjort en kjempejobb. Vi reiste rundt omkring på stevner. Men vi hadde ikke det fine utstyret som mange av våre konkurrenter, vi hadde ikke støvler i skinn, vi hadde gummistøvler. Men ingen bekymret seg over det.

For å få noen inntekter til klubben, tilbød de folk å få være med og kjøre med hest og vogn mot betaling.

– Min hest Gabor hadde krone på rompa, den kom fra det kongelige stutteri i Danmark. Alle ville ri på en kongelig hest, sier Maurice og ler. Han gestikulerer på fransk vis, prater fort og opprømt.

– Det var den beste tiden vi hadde, sier min sønn i dag, det var den beste tiden i LKRK.

Samholdet var sterkere den gang, mener Maurice.

– Vi red alle på tur sammen, vi hadde julaften i stallen med høyballer, vi sang julesanger. Den tiden er borte, det er ikke det samme lenger.

Bestevenner

Hver dag klokka ti er Maurice i stallen. Da står Antares klar i paddocken og venter.

– Han ser bilen og følger meg med øynene. Når jeg går til ham i paddocken plystrer jeg en spesiell symfoni, og da kommer han til meg. Jeg spør om han har sovet godt, og han setter sin panne på brystet mitt så jeg kan tørke øynene hans. Så går vi. Sånn er det.

For Maurice er hesten blitt en del av ham.

– Jeg har vokst opp med hest, og som bestefar sa, «du kan få dem som du vil ha dem. For alt du gir, får du tilbake. Du må prate med hesten. To ganger i uken må du gå en tur og prate likeverdig med ham.» Det gjør jeg fortsatt den dag i dag. Og når jeg galopperer i jaktsits, synger jeg på latinsk og plystrer.

Maurice ler.

– En gang traff jeg en mann som sa at det var første gang han hadde møtt en musikalsk ekvipasje. Han spurte hvem jeg sang for, og jeg sa at jeg sang til min sønn.

Mannen så spørrende på Maurice.

– Det er han, sa jeg og pekte på hesten.

Maurice møter stadig folk som vil klappe hesten og slå av en prat.

– Jeg kjenner dem ikke, men de vil prate med oss, humrer han fornøyd.

I 2015 ble Maurice alvorlig syk og i år ved påsketider fikk han operert inn en pacemaker.

– Hadde jeg ikke hatt hesten min og min kone Janna, hadde jeg gått rett i depresjon. Antares var min støtte, en som jeg kunne henge meg på, jeg kunne kose med ham, han luktet på meg. Bare det å komme til stallen hver dag, selv om jeg noen ganger var trist, jeg savner min datter og gråter litt, han står der med hodet ved siden av mitt ansikt, og det er for meg... En gang må vi alle gå. Men for meg har Antares fått meg til å gå videre, både mentalt og fysisk, sier Maurice Viale, 80 år og fortsatt hengiven rytter.

Artikkelen har tidligere stått i hestesport.