Frivilligheten – idrettens arvesølv

Frivilligheten har en stor verdi for samfunnet, organisasjonen – og den enkelte. Frivilligheten har tradisjonelt vært stor i Norge, men den er også i endring. Tallfakta viser nå at en mindre andel personer står for et høyt antall timer i frivillighetens tjeneste. Hvor er vi, hva kan vi gjøre? Hestesport har tatt et dykk inn i frivilligheten.

Mange klubber opplever at det er vanskeligere å finne personer som vil påta seg de «tunge vervene», mens det er lettere å rekruttere til oppgaver som er avgrenset og konkrete. Man ser en svakere sammenheng mellom medlemskap og frivillig innsats enn tidligere, frivilligheten blir yngre, mens «den harde kjerne» aldrer.

Noen snakker om «de moderne frivillige», at det nå er snakk om selvrealisering og ting som egner seg på en CV.

– Jeg stiller meg tvilende til dette fordi vi mangler undersøkelser å sammenligne med. Det blir vår subjektive oppfattelse. Men dagens frivillighet, definert som en vilje til å legge ned et arbeid som ikke er til egen inntekt, det er et tankesett som utfordres av at vi nå er mer opptatt av oss selv og våre nærmeste. Dette dras i flere studier frem som en forklaring på nedgangen i frivilligheten. Akkurat nå er vi ikke så kollektive, ikke så opptatt av å ta vare på hverandre, sier Oskar Solenes, en av mange som er opptatt av nettopp frivillighet. Til daglig er han førsteamanuensis i Sport Management ved Høgskolen i Molde, han er styremedlem i Molde og Hustadvika Rideklubb og er «rytterpappa» og han har forsket blant annet på frivillighet.

– Dette er veldig sammensatt, det er snakk om mange ulike forventninger. Mange studier er knyttet til store arrangement – her ser man at noen er interessert i idretten, noen er opptatt av å være med på store arrangement. Når det gjelder frivillighet i form av å være for eksempel tillitsvalgt er det ofte en litt annen motivasjon – mange blir med fordi barna er med. Noen engasjerer seg også fordi de liker å være med, liker å skape noe. De aller fleste trekker frem det vi definerer som indre motivasjon: det sosiale, fellesskapet, at man blir sett og at innsatsen blir verdsatt, sier Solenes.

Han forteller om et forskningsprosjekt der det ble sett på frivilligheten innen fotballens tippeligakamper.

– De frivillige ble spurt om hvor viktig det å få for eksempel klubbeffekter var. Svaret var at det ikke var viktig, de poengterte den indre motivasjonen fremfor såkalt ytre motivasjon. Men en klubb hadde trappet ned på å gi ut klubbeffekter. Dette ble kritisert, så denne typen motivasjon har nok også sin betydning, legger professoren til.

På nasjonalt nivå kan politiske bestemmelser stimulere frivilligheten. En helhetlig frivillighetspolitikk og gode rammebetingelser er viktig.

– Momskompensasjon og momsfritak er eksempler på politiske tiltak som bidrar til frivillighet, sier Solenes.
-Ser man generelt på idretten, så kjennetegnes de aktive klubbene ved at de har noen sentralt som er flinke til å gi uttrykk for verdsettelse overfor de som yter på vegne av klubben, sier Solenes som et tips til klubbene.

– Jeg mener at vi som sitter i styret har et ekstra ansvar for å påskjønne de andre, selv om vi også påtar oss vervene frivillig. Vi må se og berømme de i kiosken, banebyggeren, portåpneren, stallvakten. Jeg tror dette er en veldig viktig del av jobben til en idrettsleder. Jeg vet også at det ikke er så lett, men vi må likevel holde fokus på det.

Solenes’ egen idrettsbakgrunn ligger i diverse lagidretter. Hestesporten har kommet inn gjennom barnas ridning.

– Jeg opplever at hestesporten skiller seg litt ut. Det ligger nok noe i det at vi investerer så mye tid og penger i den. Som foreldre blir man litt proteksjonistisk. Det gjør noe med både ryttere og foreldre – det blir så sterke bånd, så mye følelser. Jeg tenker at det er utrolig viktig for en klubb som vil favne bredt og dempe konfrontasjoner å forstå dette.

Denne siden av hestesporten mener Solenes kommer inn som en kompliserende faktor når det kommer til hendelser der forventningene til for eksempel et stevne ikke innfris.

– Følelsesbiten kommer inn her også. Det er fort gjort å klage høyt hvis stevneboksen er full av klissvåt flis – fordi man har så sterke følelser for hesten og ekvipasjen. Men denne typen kommunikasjon kan være drepende på frivilligheten. Det er helt åpenbart at for høye forventninger og uttrykt misnøye demotiverer de frivillige. Det er grunnleggende viktig å alltid huske at de som står der bare vil at alt skal bli så bra som mulig, sier Solenes.

En løsning på frivillighetsproblemet er å kjøpe seg fri fra det. Solenes sier:

– I seg selv kan man tenke at det er greit. Men da blir det til slutt få som fortsetter frivilligheten, få som bærer klubbene på sine skuldre – i hvert fall så lenge en klubb er et demokrati. Det blir mer et kundeforhold, en forbrukerrelasjon, enn et eierskap og medlemskap. Spørsmålet er hva det gjør med idretten. Vil det ekskludere noen, skape skiller?

Solenes fortsetter:

– Hestesporten er spennende, her er det en miks. Noen klubber driver eget sted, andre leier seg inn hos private aktører. Det blir en herlig forening som for meg er faglig interessant – og en utfordring for de som arrangerer.

Professoren mener hestesporten kan lære noe av fotballklubbene og tippeligaen. – Her er det mye frivillighet og ulike modeller. Det er ikke alltid alle frivillige er fra samme klubb – klubben kan få et honorar fra tippeligaklubben i stedet for å kjøpe eksterne aktører til å gjøre tjenesten.

Tilbake til verdien av frivillighet.

– Det er vanskelig å måle denne, sier Solenes. – Økonomene setter gjerne en tallverdi på det, ut fra antall årsverk. Det gir jo en pekepinn. Men det er mange forhold her som er vanskelig å måle.

Professoren fortsetter: – Det er flere «biprodukter» av frivilligheten. Har man for eksempel vært frivillig under KOHS i en årrekke, er det en erfaring å ta med seg i et jobbintervju. Frivilligheten er også en kilde til sosial kapital, det kan gi status. Idretten og frivillig innsats er også en god arena for integrering av ulike grupper i samfunnet, som funksjonshemmede og fremmedspråklige. Det å være med å drifte en klubb er en opplæring i demokrati – et viktig biprodukt av frivilligheten. Det ligger også en grad av selvrealisering i det å delta som frivillig. Mange får energi av det – ellers hadde man ikke gjort det. Det kan gi selvtillit – og glede rett og slett. Å delta i en frivillig aktivitet kan bidra til både fysisk og psykisk velvære og i ytterste konsekvens også folkehelse.