Fra mørke føll til hvite verdensstjerner

-Da ridelæreren min foreslo at jeg skulle søke elevplass ved Den spanske rideskole som 16-åring, ante jeg ikke at det gikk an å ha denne verdenskjente institusjonen som arbeidssted, forteller Herbert Seiberl. 28 år senere er sjefsberideren fortsatt del av en snart 500 år gammel ubrutt kulturtradisjon med UNESCO-status.

av
Sille Kasin
Sjefsberider Herbert Seiberl og 26 år gamle Maestoso Virtuosa - venner for livet etter om lag to tiårs partnerskap ved Den spanske rideskole i Wien. Foto: © SRS Stefan Seiberl

Årlig strømmer hundre tusenvis til den Den spanske rideskole i Wien for å se de verdensberømte lipizzanere eksellere i klassisk ridekunst sammen med sine tobente makkere i 1800-tallsuniformer. Sammen bergtar disse hvite firbente ballettdanserne som har sin opprinnelse i Spania ispedd andre hesteraser fra blant annet Italia, Tyskland og Danmark, stadig nye hesteelskere gjennom sin flid og eleganse, arbeidsvilje og letthet, presisjon og harmoni.

Århundrelang ubrutt tradisjon

Allerede under renessansen inngikk rideopplæring ved fyrste- og kongehus over hele Europa, og store summer ble brukt på innendørs ridehaller og undervisning. Men da den østerrikske erkehertugen Karl II anla et stutteri i Lipitza i daværende Slovenia i 1580, og den tysk-romerske keiseren og hersker av Øssterrike-Ungarn, Karl VI om lag 150 år senere beordret byggingen av en ridehall i det keiserlige vinterpalasset Hofburg i Wien, hadde knapt noen sett for seg hva dette skulle avstedkomme.

Den hesteelskende Habsburg-keiseren satte hoffarkitekt Josef Emanuel Fischer von Erlach og sønn på jobben, og i 1735 stod den praktfulle hallen i barokk stil ferdig som en integrert del av keiserpalasset midt i hovedstaden. Senere ble Stallburg, fløyen som i dag huser 71 lipizzanerhingster, føyd til. Og slik tok historien til Den spanske rideskole offisielt til i 1765.

- Fortsatt hedrer vi grunnlegger Karl VI ved å løfte på de tosnutete napoleonshattene våre når vi rir forbi portrettet hans under morgentreninger eller forestillinger, forteller sjefsberider ved Den spanske rideskole, Herbert Seiberl. Han utdyper: - Gjennom klassisk horsemanship og ridekunst med røtter tilbake til antikken og renessansen holder vi skolens tradisjoner og kunnskap i hevd – og alltid på hestenes egne premisser. Og vi rir alltid i uniform, selv på trening, legger han til. – Under forestillingene våre opplever publikum et stykke levende historie uten sidestykke - gjennom en syntese av hester, ryttere, uniformer og klassisk musikk. Dette er elementer som alle er dypt forankret i kulturen vår, smiler han stolt.

Både under morgentreninger og forestillinger holdes tradisjonene i hevd. Her hilser rytterne portrettet av Karl VI, grunnleggeren av Den spanske rideskole i 1765. Foto: © SRS Rene van Bakel
De to sjefsberiderne Rudolf Rostek og Andreas Hausberger underviser assistentrytter Valentina Utz gjennom muntlig overlevering av århundrelang kunnskap. Foto: © SRS Rene van Bakel

Livslang læring

- Jeg har alltid elsket hester og hadde tidlig min egen, erindrer Seiberl. – Men da ridelæreren min foreslo at jeg skulle søke elevplass ved Den spanske rideskole – die Spanische Hofreitschule - som 16-åring, ante jeg ikke at det gikk an å ha denne verdenskjente institusjonen som arbeidssted. - Ren flaks for min del, altså, smiler han lunt. - Og jeg håper å kunne ri profesjonelt og fortsatt både undervise og lære selv til jeg når pensjonsalder ved fylte 65, legger han ydmykt til.

Mange av elevene ved skolen faller fra underveis, og få når toppen som Seiberl selv. For utdanningen som berider handler om livslang læring, og er ikke for alle. Den spanske rideskole har nå tre sjefsberidere, ni beridere, tre assistentryttere og tre elever, og av disse er seks kvinner.

Selv kom Herbert Seiberl til Den spanske rideskole for 28 år siden, de første tre årene som lærling og stallmedarbeider til han var kvalifisert groom. Deretter passerte han nåløyet som elev med fullt ansvar for opptil fire hingster, og med undervisning både på unghingst før lunsj og mer erfaren hingst etter.

Den spanske rideskole var lenge forbeholdt menn, men fikk sin første kvinnelige elev i 2008. Assistentrytter Valentina Utz er én av de seks kvinnene. Foto: © SRS Rene van Bakel

Klassisk riding

Etter dette har den stillfarne østerrikeren gått gradene i den krevende beriderutdanningen som tar åtte til ti år. I tråd med skolens filosofi og med beinhard selvdisiplin ble eleven først forfremmet til assistentrytter, deretter til berider og til sist som sjefsberider for tre år siden. Eldgammel kunnskap om hest og riding nedarves, ivaretas og formidles muntlig med ydmykhet og stolthet fra generasjon til generasjon, og hestene bestemmer selv på et vis progresjonen på treningen.

- Filosofien vår er å gi hver enkelt hingst den tiden den trenger fra utdannelsen begynner når den er fire. Lipizzanerne modnes generelt sent, og de blir også gamle. Vi trener hestene ifølge klassiske rideprinsipper, der målet er en løsgjort og villig hest som er oppmerksom for rytternes hjelpere. Og bevegelsene som de mest skolerte hingstene våre gjør over bakken, er faktisk alle naturlige. Bare se en flokk med hingster utfolde seg i det fri, så forstår du hva jeg mener, smiler han.

- Som sjefsberider starter ukedagene mine med trening fra kokken syv om morgenen, og jeg rir alltid uforstyrret frem til ti, forteller Seiberl. - Frem til lunsj på tirsdag til fredag rir jeg deretter med publikum i hallen, og underviser også skolens assistentryttere og beridere. Selv rir jeg seks til syv hingster daglig, og gjør også en god del administrativt arbeid.

Forestillingene som har gjort skolen verdensberømt, foregår vanligvis på lørdager og søndager. Her vises de yngste hingstene i alle tre gangarter, mens de eldre gjør Grand Prix-øvelser på bakken og viser dressur på lang tøyle. Øvelser over bakken både med og uten rytter, så som capriole, levade og courbette, er forbeholdt de mest skolerte hingstene. Felles for dem alle er likevel at de daglig nyter livet i landets største ovale walker der sener og ligamenter skånes på rette linjer, og de trenes også ofte på skolens utebane. - Midt i hovedstaden, men likevel fjernt fra den.

I tråd med de klassiske prinsippene for horsemanship og riding, gjøres mye arbeid på bakken. Målet er å skape et harmonisk og kultivert samspill til glede og gavn for begge parter. Foto: © SRS Rene van Bakel
Øvelser over bakken er forbeholdt de mest skolerte hingstene. Her vises courbette for hånden. Foto: © SRS Rene van Bakel

På hestens premisser

Alle lipizzanerhingstene ved Den spanske rideskole er født på stutteriet Piber. De har stambøker som går mer enn 200 år tilbake i tid, og med blodslinjer som kan tilbakeføres til de første 17 hoppestammene og de første seks hingstene ved stutteriet. Hoppene bedekkes naturlig, og årlig blir om lag 40 mørke føll født på Piber, som i likhet med skolen selv nå inngår på UNESCOs verdensarvliste. Her i det kuperte alpelandskapet vokser lipizzanere opp i flokk, men fores blant annet inne. Slik blir viktige bånd med mellom de to- og firbente etablert fra start. På stutteriet er det 60 ansatte og til enhver tid rundt 270 hester med stort og smått.

- Lipizzanerne er nysgjerrige, godhjertete og menneskeglade av natur. Det ligger i karakteren deres, forteller Herbert Seiberl. – Og dette gjør dem nettopp også så lærevillige, arbeidsglade og godt egnet til klassisk skolering. Men båndene vi skaper til dem og de gode relasjonene, er også en del av skolens filosofi.

- Lipizzanerens fantastiske karakter - den er sosial, har et fantastisk temperament og er både beskjeden, lydig og lojal - gjør den særdeles godt egnet til klassisk skolering, forteller Herbert Seiberl. Foto: © SRS Rene van Bakel

Da hingstene er drøyt tre til fire år gamle, blir de beste skilt ut fra flokken. Deretter går veien videre fra stutteriet til skolens treningssenter i Heldenberg, en liten times kjøretur nordvest for Wien. Her tilbringer de kommende verdensstjernene de første læreårene, og hit kommer også de skolerte hingstene tilbake med jevne mellomrom. Og hit kan også andre komme for å se og lære, eller kanskje også for å kjøpe seg en velridd lipizzaner med stambok på stell.

- Når det er som varmest i juli og august, drar vi til Heldenberg med hingstene våre. Her får de slappe helt av i landlige omgivelser og også gå på tur, forteller Seiberl. – Gjennom året følger vi i tillegg et rotasjonssystem som gir hingstene våre seks til åtte ukers ekstra pause. For det er viktig at skolehestene våre iblant bare får være hester og bevege seg helt fritt, smiler han. – Og livet som pensjonister, det nyter de ved Piber, der de ble født, legger han til.

For mer enn to hundre år siden ble Piber etablert som militært stutteri. De seneste hundre årene er alle hingstene ved Den spanske rideskole født her. De vokser opp i flokk i det vakre alpelandskapet, og nyter også pensjonisttilværelsen sin her. © Spanische Hofreitschule
Etter å ha gjennomgått fireårstester og videre trening under rytter, blir de beste hoppene satt i avl som seksårs, mens andre selges som ridehester. Lipizzanerne fødes kullsvarte, brune eller musegrå, og blir skinnende hvite først når de er mellom fem og ti år gamle. Foto: © SRS Gabrielle Boiselle

Sterke bånd

Først da målsettingen for første del av læretiden var nådd, og Herbert Seiberl hadde utdannet sin første hingst til å beherske alle øvelser på bakken og også kunne inngå i kvadrilje med åtte hingster, ble han forfremmet fra elev til assistentrytter. Og etter flere nye år med mer målrettet trening, og femårshingstene som han hadde ansvaret for etter hvert var klare for å prestere på Grand-Prix-nivå og vise seg frem, ble han titulert berider fra 2005. Siden dette får han en ny unghingst i trening omtrent hvert annet år, og båndene som knyttes mellom hest og rytter, blir uendelig sterke og varer livet ut.

-Hver rytter har sin egen favoritthest – som det vel er med skoleryttere flest, smiler han. – Selv har jeg sterkest bånd med Maestoso Virtuosa som er 26 år, og som nå skal pensjoneres fra arbeidslivet og brukes i avl ved stutteriet vårt. Han er den første hingsten jeg utdannet, og har – som alle lipizzanere – en fantastisk personlighet og arbeidsmoral. Og han har ikke vært skadet én eneste dag. Jeg tenker at dette forteller mye om at han lever et godt liv.

Stallmester Andreas Haipl har Stallburg som arbeidsplass. Her har han overoppsynet med de 71 hingstene ved Den spanske rideskole og groomene deres. Foto: © SRS Rene van Bakel
I ukedagene fra tirsdag til fredag er deler av morgentreningen åpen for publikum. Her er berider Philipp Burg i passage. Merk den hvite kalveskinnssalen som brukes under forestillinger, og den enkle bjerkepisken som elevene selv lager. © SRS Rene van Bakel

Lipizzanere på tur

Iblant reiser de verdensberømte lipizzanerne fra Den spanske rideskole ikke bare til treningssenteret i Heldenberg eller til Piber-stutteriet. Jevnlig drar de nemlig også på turné til andre land og byer og også til andre kontinenter, slik at flere kan oppleve de firbente ballettdanserne i aksjon og få innblikk i Europas historie og den østerrikske kulturarven på kjøpet. I 2013 gjestet de Oslo, og kommer svært gjerne igjen.

- Årlig forsøker vi å reise på utenlandsturné med mellom 25 til 27 hingster, forteller Seiberl. – Turneene varer tre til fire uker, og vi har vanligvis tre forestillinger pr. uke, avhengig av fasilitetene. I forkant besøker vi ulike destinasjoner, planlegger nøye og spør oss selv: Lar dette seg gjøre, og vil alt være OK for hestene? Sammen utarbeider vi deretter den beste reiseruten, og har da ikke bare lovverket, men alltid det beste for hestene i tankene. Ofte legger vi gjerne inn noen ekstra hviledager mens vi er på veien.

Men er det ikke vanskelig å reise på tur med så mange hingster?

Sjefsberider Herbert Seiberl tar en liten pause og smiler lunt.

- Det er helt ukomplisert å reise med hingstene våre, for vi kjenner dem jo ut og inn, helt fra de er unge. Og selv om beriderutdanningen ved Den spanske rideskole tar sin tid, varer jo båndene vi knytter til den enkelte hingst lenger. For dette er relasjoner som varer livet ut.

Årlig besøker ikke bare hundre tusenvis Wien for å se Den spanske rideskole i aksjon. Jevnlig drar også de firbente ballettdanserne og teamet deres på turné. Foto: © SRS Rene van Bakel.
Uansett hvor de hvite firbente ballettdanserne fra Den spanske rideskole viser seg frem - det være seg hjemme i Wien eller på turné - blir disse kulturbærerne beundret av stadig nye hestevenner. Foto: © SRS Rene van Bakel