Dette er sitsfeilene som trekker karakterene ned

Vanlige svakheter

Kort oppsummert er de vanligste feilene og svakhetene som dressurdommere fanger opp og som du som rytter bør være oppmerksom på, som følger:

• Sitter ikke rett midt over hesten
• Stolsits
• Lener seg altfor mye tilbake
• «Fork»-sits
• Kollapser i siden eller i magen
• Trekker opp knærne
• Kniper seg fast med knær og/ eller lår
• Humper i salen
• Rytters skuldre følger ikke hestens
• Sitter imot hestenes bevegelse
• Har for høye hender

Kriteriene avgjør

I de fleste dressur- og paradressurprogram er det som nevnt ovenfor, kun én karakter under allment inntrykk som omfatter rytterens sits, bruk av hjelpere og nøyaktige rideveier. Som dommer må man derfor i løpet av programmet gjøre seg en oppfatning av rytter ut fra kriteriene som er beskrevet over, påpeker Kjell Myhre. I tillegg til sitsen og det visuelle, må vi vurdere bruk og effekt av hjelperne. Dette kommer ofte til uttrykk i overganger, fatninger og i mer tekniske øvelser. Sist, men ikke minst, må vi ta stilling til rideveier og nøyaktighet.

Tydelige svakheter i sitsen påvirker rytterkarakteren. Tekniske feil som skyldes rytteren, så som blant annet svake holdt, bakdelsvendinger og fatninger, påvirker også rytteres karakter. Det samme gjelder unøyaktige veier, som for eksempel altfor store volter, unøyaktige buer i serpentiner og plassering av øvelser på feil bokstav. For å oppnå en høy rytterkarakter, forutsettes det derfor en god sits, gode og effektive hjelpere og korrekte og nøyaktige rideveier, oppsummerer Kjell Myhre.

Hva sier reglementet?

Hva sier reglementene i dressur og paradressur sier om sits:

KR IV - § 410, pkt. 7.

7. Rytterens sits og hjelpere
a) Alle øvelser skal utføres uten synlig anstrengelse for rytteren. Rytterens sits skal preges av mykhet og balanse. Mellomkroppens stilling gir derfor grunnlaget for en riktig sits. Rytteren skal sitte vel ned i salen midt over hestens midtlinje med hoftene loddrett over setet. Lår og legger skal være rolige og strukket nedover med senkede hæler, slik at en «lukket» sjenkelstilling beholdes. Ryggen skal være rett uten spenning, og korsryggen lett innsvinget. Overarmene skal henge ledig og uten spenning, med albuene nær livet uten å klemme. Hendene holdes rett opp og ned med tommelen som høyeste punkt, nært sammen uten å berøre hverandre eller hesten. Fingrenes midterste knoker skal peke mot hverandre. Hendene skal være lave, men frie og båret slik at underarmene og hendenes ytterside utgjør en tilnærmet rett linje med tøylene til hestens munn. Hode og hals skal bæres fritt og naturlig og med blikket rettet fremover.

b) Rytteren skal mykt følge hestens bevegelser med fine og nærmest usynlige hjelpere. Rytterens beherskelse av hånd, sjenkel og sete er av største betydning for korrekte innvirkninger. Gjentatt smatting, plystring og bruk av stemmen betraktes som en alvorlig feil og skal i større eller mindre grad påvirke bedømmelsen av øvelsen og under «allment inntrykk».

KR FH § 23 – Sits og hjelpere (KR IV § 410.7, § 440.12)
1. Generelt

Rytteren skal sitte balansert og stødig i salen, og i så stor grad som mulig i overensstemmelse med de generelle kravene til sits i hht. KR IV.

KR FH § 24 – Bedømming
2. Ved bedømming av rytteren i FH-klasser er rytterfølelse, rideferdighet og nøyaktighet viktig i alle grader. I ordinære klasser dømmes FH-ryttere på lik linje med andre ryttere i klassen.

Ryttertester, nivå LC – MB nivå

I disse programmene bedømmes rytteren ut fra følgende kriterier:
1. Sits:
Balanse, løsgjorthet og smidighet – med spesielt fokus på elastisitet i rytterens sete, at rytteren sitter rett over hesten, sjenkelleie, skulderparti, hodeføring og håndstilling.

2. Bruken og effekten av hjelperne:
Samspillet mellom og effekten av vekt-, sjenkel- og tøylehjelperne.
Hvordan rytteren innvirker på hestens ridbarhet og utførelsen av øvelsene – herunder også ridebanens veier.

Dressurprogram – Children

I FEIs program for Children har man valgt å bedømme rytter utfra følgende tre kriterier:
1. Sits:
Balansert, elastisk, midt i salen, følger hestens bevegelser.
Korrekt stilling av overkropp, armer, albue, hånd, ben og hæler.

2. Korrekte hjelpere:
Viser frem hesten i tråd med treningsskalaen. Viser korrekte gangarter og øvelser. Følsomhet. Uavhengig av setet.

3. Nøyaktighet:
Forberedelse av øvelsene. Nøyaktige tegning av øvelsene. Nøyaktig på punktene. Korrekt tempo.

Dressurprogram – nivå LC
I dette programmet bedømmes rytteren sits og holdning under pkt. 3 og 4 under allment inntrykk, der begge har koeffisient 2:

3. Riktig bruk av banens veier

4. Rytterfølelse: Balansert og smidig sits, korrekt bruk av hjelperne og harmoni med hesten.

Dressurprogram – nivå LB – Grand Prix
I disse programmene bedømmes alt som angår rytteren under pkt. 4 under allment inntrykk, og som har koeffisient 2:

4. Rytteren: Balansert og smidig sits, korrekte og fine hjelpere, i harmoni med hesten, lykkes i øvelsene.

Paradressur – alle grader
I paradressur bedømmes alt som angår rytteren under pkt. 4 under allment inntrykk, og som har koeffisient 2:

4. Rytterfølelse og rideferdighet. Nøyaktighet.

Selv om oppsett og inndelingen for bedømmingen av rytter varierer noe, ser vi altså at alle programmene fokuserer på rytterens sits, bruk av hjelpere og nøyaktige veier.

Hefte om Ryttertester

Berider og sitsekspert Lillian Grepne har ført NRYFs hefte om ryttertester i pennen. Her går det frem at den loddrette sitsen er utgangspunktet for ridning: I denne posisjonen skal rytterens skulder, hofte og hæl danne en loddrett linje – derav navnet loddrett sits. En annen rett linje skal gå fra rytterens albueledd via tøylen fram til hestens munn. For en mer utfyllende beskrivelse av en god sits og effektiv bruk av hjelpere anbefales dette heftet om ryttertester som sitatet er hentet fra. Heftet kan lastes vederlagsfritt ned fra den offisielle siden til Norges Rytterforbund under Grener/dressur/ryttertester.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Hestesport.