Det er treningen jeg virkelig elsker

Gode forhold

Bak stallene åpner det seg et hav av luftegårder, der hester av alle slag koser seg i formiddagssola. Maria Henriksson viser vei inn i den nyeste stallen. I den lekre stallen er det plass til sju hester, hennes fem egne og to hun har til trening.

Det er for det meste dressur- og kjørehester oppstallet på Aalerud Stall, men også mange tur- og hobbyhester.

-Det er treningsløyper rundt gården, så man trenger ikke å gå ut på veien. Det er optimalt for unghester. Vi har også 15 kilometer med ridestier i området som er et felles rideprosjekt, der grunneiere har stilt grunnen til disposisjon.

Maria har funnet seg til rette i sofaen på oppholdsrommet. Hun har en fast ansatt i stallen og to lærlinger, i tillegg til noe personal fast i helgene.

-Jeg gjør ikke stallarbeid, men styrer anlegget, smiler Maria. Det er nok å gjøre med trening av hester på dagtid og undervisning på kveldstid.

Fant kjøregleden tidlig

Eventyret begynte hjemme i Sverige for mange år siden. Som barn konkurrerte hun med ponni i både sprang, dressur og kjøring.

-Jeg begynte med kjøring i 1991 fordi morfar ville det. De hadde ponnistutteri. Han trente ponniene, og jeg viste de frem i konkurranser. Da jeg ble kvalifisert til SM, synes morfar at jeg skulle begynne å trene, forteller Maria, mens minnene får frem smilet.

Hun deltok i sitt første SM i kjøring i 1992. Etter hvert ble det mindre sprang og dressur, og mer kjøring. Det var en naturlig grunn for at det ble slik.

-Pappa Dan Henriksson var internasjonal banebygger og var aktiv i kjøring i alle år. Det var i kjøring jeg fikk mest støtte, og det var lettere å få med pappa og morfar.

Da Maria begynte på Gymnaset, var Tom Zetterstrøm læreren hennes. Det ble kjøpt en hest som passet til kjøring, og grunnlaget for fremtidig suksess ble lagt. Det har blitt mange gode plasseringer gjennom årene.

-Jeg har bronse fra UVM, stråler Maria, med en liten latter. -Jeg har vært aktiv i alle år, og har noen SM-medaljer og noen fra nordisk mesterskap.

Hun har ikke helt oversikt.

-Jeg har ikke vært så opptatt av resultater, men mer opptatt av treningen. Jeg har alltid vært mer opptatt av å trene enn å starte.

Maria var ferdig utdannet trener da hun var 20 år, men måtte få dispensasjon fra det svenske rytterforbundet de første fem årene. Det var fordi hun oppfylte alle kriterier, men ikke alder.

Veien til Norge

For 15 år siden var det kjærligheten som fikk Maria til Norge. Den populære kjøretreneren hadde ikke noe problem med å etablere seg her.

-Jeg hadde 18 hester i trening i begynnelsen. Det var flere hester til trening enn jeg hadde undervisning, så jeg måtte minske på treningshestene. Nå har jeg noen få treningshester, men mest undervisning, forteller Maria. Hun har faste månedlige treninger i Hardanger, Stavanger, Oslo og Stockholm. I Stockholm har hun vært på samme sted i 16 år.

Trener de unge

I 2017 ble hun engasjert som trener av Norges Rytterforbund. Da var planen å samle et lag med ungkusker for deltagelse i nordisk mesterskap.

-Jeg har ganske god struktur, og det er ikke mange trenere som gjør dette på fulltid. Jeg har levd av dette siden jeg kom til Norge. Det var lett å starte opp her, forteller Maria.

Satsingen på de unge kuskene har gitt suksess.

-Den største grunnen til at de unge har lykkes er fordi de har foreldre som stiller opp, og de har sine hjemmetrenere som skal ha kred. Samlingene vi har hatt med NRYF har hjulpet ungdommene til å få med foreldrene. Det skaper bredde. Alle skal få lov til å være med, sier Maria.

Hun har erfaring med trening i alle aldre og nivå, fra unghest til vanskelig klasse.

-Det er ikke så mange som starter vanskelig. De fleste er på lett nivå, men flere er på middels nivå, og på grensen opp til vanskelig. Det er gøy. I kjøring er det mye økonomi som teller om man skal komme seg opp. Det krever mye utstyr og det er langt å kjøre til stevner.

-Utviklingen har vært veldig god. Det er mange som har begynt med kjøring og flere som har tatt steget opp i klassene. Interessen for trening er stor, men vi trenger flere som kommer seg til toppen. Det er mange ting som avgjør, og man må se på hestemateriellet. Man må se like mye på hestens temperament som på gang. Det er ikke lett å finne en hest som kan gå i tre dager, og man må bli mer kritisk til å bytte ut hest om man vil gå hele veien, sier Maria.

Et travelt liv

Hun underviser både i kjøring og dressur, men rir ikke så mye selv.

-Jeg ønsker hele tiden mer tid til å ri, men det går ikke å prioritere, sier Maria. Trenerrollen trives hun godt med, og hun henter mye energi av å få hjelpe elever videre uansett nivå.

-Når jeg kommer hjem fra en treningshelg, føler jeg meg veldig motivert til å trene selv.

Det er et travelt liv. Maria kjører ofte med flere hester til samme stevne og kjører mye i Europa. Da er hun borte i flere uker av gangen.

-Vi lever for hester. Vi gjør ikke noe annet, smiler hun.

Men det er ikke bare arbeid med hester på gården.

-Vi produseres mye grovfôr. Alt i førsteslåtten blir brukt som tørt høy, mens andreslåtten blir brukt som ensilasje. Vi selger også høy, smiler Maria. Det krever sitt.

-Samboeren min Pål Dobloug driver entreprenørfirma og er hobbybonde på kveldstid, smiler hun.

Herlige hester

Maria har fem egne hester, hvor nesten alle er KWPN med kjørelinje. Jelviro, eller Joe, som han kalles, er sjuåringen som vant bronse i U-VM. Hun har også fireåringene Milky Way og Marco, samt seksåringen Kristof, som er av dressurlinje. Niåringen Harry eier hun ikke selv, men står hos henne i utdanning.

-Alle skal konkurreres neste sesong. Målet er UVM med Milky Way og Marco. Det er et mål, men jeg får se om de er ferdige. Det er mulig det også blir UVM med Kristof, sier Maria. Så får de se om de får det til å klaffe med to store mesterskap, for drømmen er at Joe skal starte i VM neste år, hvis han er klar.

Hestevelferden er i fokus på Aalerud Stall.

-Erfaring gjennom mange år har gitt et godt system når det gjelder trening. Vi trener veldig variert, lite og ofte. Vi prøver å ha lite belastning. Kjøring er belastende, så det er viktig med variert og godt underlag. Hestene blir også fulgt opp av veterinær og hovslager. Veterinæren følger opp flere ganger i måneden med helsekontroller. Vi prøver å ligge i forkant, så vi kan finne noe tidlig. Vi har også en god hovslager og skor hyppig for at ikke vinklene skal endre seg.

En god kjørehest

Så hva skal man se etter i en god kjørehest?

-En god kjørehest må være stabil i hodet, men ha en enorm power for å dra vogna i maraton. I dressur kreves vilje og power for å vise seg frem med en vogn bak. Det gjelder å finne den hesten som kan gjøre en god jobb i tre dager, og det ser man ikke når den er ung. Det tar tid å se om alle tre momenter er gode nok.

-Målet er å ha flere hester på samme nivå, og så har jeg lyst til å satse litt på parhestene Milky Way og Marco. Parkjøring er et langtidsprosjekt, forteller Maria.

Alle hestene er ulike og trenger ulik behandling.

-De to unghestene er veldig spesielle og utrolig gode typer. De er letttrente med godt temperament. Jeg har hatt mange vanskelig hester gjennom årene med stress og energi, så jeg er glad i dem som tar trening godt.

-Kristof er en annen type hest. Han er vakker og sensitiv på visse ting. Han har litt bagasje. Han har vanskelig for å stå stille, men er egentlig veldig rolig, så det er noe som trigger ham. Noe har han fått med seg. Han har fått mye godteri, så han står rolig når vi tar av og på utstyr, sier Maria mens latteren triller.

-Han har kommet seg, og jeg har trua på at det løser seg.

Joe i hjertet

Jelviro, Joe, er favoritthesten, men det har ikke kommet lett.

-Joe har vært en vanskelig hest som det har tatt litt tid å like. Han er stor og sterk, men veldig snill og god. Nå har han blitt sju år og har roet seg. Min gamle hest, Ceppi, gikk bort i år, bare 16 år gammel. Da fikk Joe større plass i mitt hjerte, smiler Maria.

Bronsehesten har vært en utfordring. Han startet første gang da han var fire år. Da var han fortsatt svak, så han oppførte seg godt på banen. Derfor ga ikke Maria opp når det ble vanskelig.

-Joe har vært veldig redd andre hester, men da viste han at han kunne konsentrere seg. Jeg kjørte aldri alene, for han stakk ut med meg flere ganger, men det siste året har jeg kunnet kjøre alene. Jeg vet av erfaring med rasen at mange reagerer på lyd. Når vi kjører på is så gir det lyd, han reagerer nå også, men får ikke panikk.

Det ligger mye øving bak suksessen.

-Vi har trent mye på å være sammen med andre hester. Han er redd lyden av andre hester. Det er først i år at jeg har turt å være på oppvarmingsbanen med andre hester, så han skal få gode opplevelser, forteller Maria. Hun har fått hjelp av groomen, Halvor Hirkjølen, som har vært med på hver kjøretrening siden Joe var fire år.

Gir ikke opp

Maria har lært mye av mange hester gjennom årene, og hun kan se den hesten som er en uslepen diamant.

-Jeg gir ikke opp. Det ligger ikke for meg, men jeg har blitt mer restriktiv på hest gjennom årene. Jeg må ha tro på at de skal komme seg dit jeg vil.

Vakre Joe får på seletøy for første gang siden bragden i UVM. Han beveger seg elegant foran vognen på vei ned til ridehuset. Sola skinner i den bronsefargede pelsen. Kusken stråler og hesten viser seg frem. Neste år venter nye mesterskap, men for Maria er det treningen som er viktig. Som i dag, da hun etter noen runder i ridehuset kjenner at Joe trenger enda litt mer tid, litt mer fri. Det skal han få, for hestene skal ha det godt her på Aalerud Stall.