Bitt for bitt

Sikkerhet og hestevelferd

Sammen med sjenkler, stemme og sits gir bittet mulighet til å kommunisere med hesten slik at rytteren har kontroll. Bittet muliggjør små signaler, og bittets oppgave er å kontrollere retningen samt den fremadgående impulsen og derigjennom bidra til å skape samling.
Sikkerhet er grunnleggende viktig i all omgang og bruk av hest. Mot hestens enorme krefter har vi relativt lite å stille opp med. I tillegg er hesten et dyr med sterke fluktinstinkter. – En hest skal alltid ha en bittløsning som er så sterk som det er nødvendig for å kunne kontrollere den, men aldri sterkere enn nødvendig, sier Louise Hvid Harring.

Hverdagen til Louise er hester, saler og bitt – i en årrekke har Louise fordypet seg i temaet for å kunne bedrive virksomheten A bit more innen Skoies Hesteutstyr, der hun er rådgiver for ryttere rundt valg og bruk av bitt. – All bittilpassing er et spørsmål om kompromisser. Ingen hest er skapt for å gå med bitt i munnen, og alle bitt kan gjøre skade ved feil bruk, sier Louise.

Det handler ikke bare om bittet heller. Korrekt tannpleie er avgjørende for hestens aksept av bittet og for at hesten skal kunne jobbe korrekt uten smerter og ubehag. Korrekt tilpassing av selve hodelaget er også særdeles viktig.
Det finnes flere alternativer til bitt, som hackamor, bosal, sidepull og bitless bridle. Bitt har blitt et hett diskusjonstema, der mange har ulike meninger om hva som er best for hesten.

Hva er et anatomisk korrekt bitt

Bittet er langt mer enn noe man styrer og bremser med. Bittet formidler mange ulike signaler, der målet er en jevn, reel og avslappet kontakt, og en hest som går opp av bakken og samler seg. For å nå målet om optimal kommunikasjon, kreves det at hesten avspent og tillitsfullt aksepterer bittet. Et presist og anatomisk bitt som gir mulighet til fine signaler er gunstig.

Tidligere lød det at et tykt bitt ble ansett som mildt for hesten, mens et tynt var skarpt. Debatten rundt bruk av bitt har ført til at man har fått mer vitenskapelige undersøkelser rundt bitt og hestens munn. Disse viser blant annet at man ikke kan generalisere oppfatningen av at tykke bitt er milde bitt, mens tynne bitt er sterke. Nå vet man at det er begrenset med plass i hestens munn, få hester har mer enn 20 mm mellom øvre og nedre kjeve, og tungen tar ofte mye av denne plass. Det kan være store individuelle forskjeller, og man må vurdere hver enkelt hest.

For at et bitt skal kunne sies å være anatomisk godt, bør det ikke være tykkere enn nødvendig. Det bør gi en stor trykkflate uten å ta opp for mye plass og nok rom for tungen og passe til hestens individuelle form på munnhulen. Har hesten en tykk, kjøttfull tunge, vil ofte et kurvet bitt være å foretrekke for å unngå for stort press på tungen. Et slikt press kan gi ubehag for hesten, der den reagerer med for eksempel å ta tungen over bittet eller at den går med tungen ut.

Er tungen «tynnere» eller munnen kort, kan et rettere munnstykke være det beste. Det må alltid tas individuelle hensyn ut fra hva hesten gir av signaler om hva den foretrekker og hvordan den er sensitiv.

Det at man må vurdere hver enkelt hest individuelt innebærer at det anatomisk korrekte bittet vil se forskjellig ut fra hest til hest.

Slik virker bittet

Når rytteren gir signaler med tøylene, formidler bittet disse signalene til hesten ved hjelp av trykkpunkter. Disse trykkpunktene er på ulike steder på hestens hode og i hestens munn. Trykk på de ulike punktene har ulik effekt. -Før du velger bitt, er det viktig at du avgjør hvilken effekt du ønsker, sier Louise.

Et trykk mot nakken vil få hesten til å senke hodet. Trykk mot neseryggen vil få hesten til å senke hodet og trekke det inn mot brystet. Trykk i hakegropen under hestens hode vil få hesten til å løfte hodet. Ganetrykk gjør at hesten vil slippe bittet og trekke hodet inn mot brystet. Ulike western-bitt har ofte den effekten.

Trykk i munnvikene får hesten til å løfte hodet.

Ladetrykk får optimalt sett hesten til å flekse i nakken. Bitt med bred tungefrihet gir ofte ladetrykk.

Optimalt sett får tungetrykk hesten til å flekse i nakken.
- Hvor på tungen trykket blir plassert har mye å si for effekten. Tungen tåler forholdsvis mye trykk uten å få skader, men samtidig er det ikke alle hester som tolererer tungetrykk, sier Louise.

Alle trykkpunkter har potensielle skadeeffekter. Nyere biomekanisk forskning viser at mykt vev, som for eksempel hestens tunge, er bedre egnet til å håndtere trykk enn hardt vev som ladene, nesebenet og hestens gane. Tungen er sensitiv, men tåler ulike former for trykk godt. Trykk mot hardt vev over lenger tid gir ofte større skader. Dette er noe man må være oppmerksom på ved valg av ulike løsninger innen bitt og hodelag, deriblant bittløse hodelag som ofte gir trykk på steder som neserygg, under haken og over nakken.

Bittmaterialer

Bitt kommer i flere ulike typer metall, legeringer og syntetiske materialer. Kobberlegeringene Sensogan, Aurigan og Salox brukes mye. Dette stimulerer spyttsekresjonen mer enn rent stål pga sin søtere smak, og det varmer seg opp til hestens temperatur raskere. På den annen side er det ikke så sterkt og varig som stål.

Gummi- eller nylonbitt gir et mykere bitt, men bittene er ikke så solide og kan lettere tygges i stykker. Ved valg av gummibitt bør man alltid være oppmerksom på at bittet har en stålkjerne eller en wirekjerne. Gummibitt uten kjerne er en sikkerhetsrisiko, da de kan tygges over.

Finn rett størrelse for din hest

Utformingen av hestens munn er ikke bare avgjørende for hvilket bitt man skal velge, men også for størrelsen. – Valg av størrelse på bitt har blitt et omdiskutert tema, med sprikende utsagn fra diverse fagfolk, innleder Louise. – Når jeg gir råd, gjør jeg det på bakgrunn av anbefalingene fra bittprodusentenes anbefalinger, hestetannlegene, trenere, forskningsresultater samt de erfaringer vi gjør oss selv etter å ha tilpasset bitt til mange hester.

For å finne ut hva som er rett størrelse, er Louises råd å starte med å tilpasse et bitt med eggbutt, fullcheek eller D-ringer. – Et slikt bitt skal ligge tett inntil leppene på begge sider også når du trekker ut i den ene bittringen, samtidig som de ikke klemmer leppene inn i munnen. Prøv et slikt bitt, og du har et utgangspunkt for å vurdere størrelsen av andre type bitt. Skal hesten for eksempel ha et trinsebitt med løse ringer, så må det være litt mer plass slik at ringene ikke gnager. Da legger du til 0,5-1 cm på størrelsen i forhold til størrelsen på trinsebittet med eggbutt/D-ringer.

Mange har hørt at det skal være to rynker i munnviken. – Rynker er for gamle damer og har ingenting med hestemunner å gjøre, fastslår Louise. – Dette med rynker i munnviken er en gammel skrøne, ingen sannhet. Noen hester har «fast hud» i munnvikene, og du kan trekke og trekke uten å få to rynker, mens andre har tynn, myk hud og du får to rynker med én gang. En bedre huskeregl er at det skal være minst en tommelfingers bredde mellom bittet og den forreste jekselen.

Skal man ha et rett trinsebitt, så kan man ofte velge en litt mindre størrelse ettersom bittet ikke kortes opp i munnen når man tar et tak i tøylene.

Ved valg av pelham eller kandar, må man nøye vurdere hestens hodefasong. – Se hesten forfra. Er hodet bredt øverst og veldig smalt ved mulen? Eller har hodet mer samme bredde hele veien ned? Spesielt ponnier kan ha en smal mule, men ha bredde i kinnene. Da skal pelham’en være litt bredere enn trinsebittet. Hvis ikke vil den øverste delen av bittets sjenkler, altså der hvor man fester kinnstykkene til bittet, klemme og irritere hesten, forklarer Louise.

Faktorer som påvirker bittets styrke og effekt

Det er mange faktorer som påvirker styrke og effekt av et bitt, utover bittet selv. – Første punkt er rytteren selv. Hvor sterk eller hvor følsom er rytteren i hånden, hvilke tekniske rideferdigheter har rytteren? Hvordan er bittet tilpasset i munnen, og hvilket øvrig utstyr har man på hesten, forklarer Louise.

Ettersom det ikke er noe standard over hestens anatomi, hverken i hestens munn eller for øvrig, kan ett og samme bitt kan ha forskjellig funksjon for forskjellige ekvipasjer.

Hvordan hesten holder sitt hode har også noe å si for bittets styrke. – Det samme har hestens egen styrke, dens følsomhet og utdannelsesnivå, sier Louise.

Følg med på hestens signaler

Hesten kan uttrykke at den er mistilpass ved bittløsningen på mange måter. Den kan ligge tungt i hånden, den kan gå med skjev panneakse, gå imot når rytteren gir signaler. Den kan slå med hodet, gape, ikke ville ta jevn støtte, dra hodet ned og frem ved tøyletak, ta tungen over eller ut, gå bak bittet, tygge på bittet, ta tak i bittet og ikke ville slippe. At hesten skummer særdeles mye er også et signal som kan gi grunn til å undersøke bittløsningen.

-Hestene har flere måter å si fra på. Samtidig må man være klar over at disse signalene også kan komme av andre typer ubehag, som feil tilpasset hodelag eller sal – eller smerter andre steder i kroppen, understreker Louise.