Hovedsamarbeidspartnere:
World Veterinary Day

Forsker for å forbedre veterinærenes psykiske helse

Tall viser at veterinærer har dobbelt så høy selvmordsrate som den generelle befolkningen i landet. Nå er veterinær og stipendiat Helene Seljenes Dalum ved Universitetet i Oslo i gang med et forskningsprosjekt for å kartlegge veterinæres psykiske helse.
Tall viser at veterinærer har dobbelt så høy selvmordsrate som den generelle befolkningen i landet. Nå er veterinær og stipendiat Helene Seljenes Dalum ved Universitetet i Oslo i gang med et forskningsprosjekt for å kartlegge veterinæres psykiske helse.
(24.04.2021) Tall viser at veterinærer har dobbelt så høy selvmordsrate som den generelle befolkningen i landet. Nå er veterinær og stipendiat Helene Seljenes Dalum ved Universitetet i Oslo i gang med et forskningsprosjekt for å kartlegge veterinæres psykiske helse. Økt kunnskap er viktig for å kunne gjøre et forebyggende helsearbeid for de norske veterinærene.
Veterinær og stipendiat, Helene Seljenes Dalum, jobber med NORVET-prosjektet på Avdeling for atferdsmedisin ved Universitetet i Oslo. (Foto: Universitetet i Oslo)
Veterinær og stipendiat, Helene Seljenes Dalum, jobber med NORVET-prosjektet på Avdeling for atferdsmedisin ved Universitetet i Oslo. (Foto: Universitetet i Oslo)
Tekst og illustrasjonsfoto: Rebecca Ballestad-Mender

Helene vil gjennom sitt doktorgradsprosjekt NORVET kartlegge blant annet arbeidstilfredshet, psykososialt arbeidsmiljø, forekomst av angst- og depressive symptomer og selvmordsatferd samt graden av hjelpsøking for psykiske utfordringer blant veterinærer her i landet.

Første del av prosjektet er akkurat avsluttet; en spørreundersøkelse blant alle norske veterinærer er gjennomført. – Vi har rundt 3500 veterinærer her i landet, og gjennom spørreundersøkelsen har vi spurt om deres arbeid, trivsel og psykiske helse. Svarresponsen var overveldende, den lå på nesten 75 %, forteller forskeren. - Denne typen spørreundersøkelser har normalt en svarprosent på rundt 40 – den svarprosenten som denne undersøkelsen fikk sier derfor ganske mye om det engasjementet det er for dette temaet innen profesjonen. Det er helt overveldende – og veldig flott!

Vi må tørre å snakke om det
Helene, som selv var ferdig utdannet veterinær i 2010, forteller om veien frem til at dette viktige forskningsprosjektet ble en realitet:
-Min første inngangsport var en personlig interesse for problematikken, dels på bakgrunn av egne erfaringer med psykisk uhelse, dels som følge av selvmordsforsøk innen egen nær krets. Da jeg var student, var det ingen som snakket om psykisk helse og hvorfor det er så viktig å ta vare på sin egen psykiske helse, i likhet med den fysiske helsen. I 2016 skrev jeg en kronikk om at veterinærer må tørre å snakke om psykisk helse. Like etterpå var jeg med på et lokalt foredrag der foredragsholderen snakket om psykisk helse hos leger. Her finnes det mye forskning, og en kaffekopp med denne foredragsholderen ledet meg videre til dette doktorgradsprosjektet innen veterinærprofesjonen. Det har tatt tid før prosjektet ble en realitet, men det har hele veien blitt godt støttet opp om av profesjonen, sier Helene.

– Forskning er viktig, for ønsker vi endringer i arbeidssituasjonen for veterinærene, må vi ha kunnskap som et grunnlag for diskusjonen.

Sammensatt årsaksbilde

Selvmord er vanligere blant veterinærer enn det er hos andre yrkesgrupper. En norsk studie fra 2005 viser at veterinærer hadde den høyeste selvmordsraten blant de undersøkte yrkene. Hvorfor det er slik ble det ikke sett nærmere på i denne undersøkelsen - og dette er noe Helene tar tak i sin forskning.

-De medisinske profesjonsyrkene har ofte vist seg å ha forhøyet selvmordsrate i forhold til den generelle befolkningen. Det er viktig å understreke at når det gjelder selvmord er det aldri bare én årsak til at noen velger å ta sitt eget liv, det er alltid sammensatt, det er alltid flere faktorer, sier Helene. - Samtidig vet vi at det er en del belastningsfaktorer i de medisinske profesjonsyrkene, som skiller seg fra andre yrkesgrupper. Hvor stor rolle de yrkesrelaterte belastningene spiller for veterinærene når det gjelder forekomsten av selvmord, vet vi per i dag dessverre lite om.

Forskeren forteller om forskjellen på det arbeidslivet som møter en nyutdannet lege og en nyutdannet veterinær.
-Legene har en turnusordning, mens de fleste veterinærer blir kastet rett ut i arbeidslivet med 100 % ansvar for sine pasienter. Det finnes noen steder og klinikker som har programmer for nyutdannede veterinærer, men veldig mange veterinærer må stå på egne ben fra dag én.
I motsetning til leger, er det å stå alene, ofte hverdagen til en veterinær. – Fastleger eller sykehusleger har ofte et apparat bak seg, som er der hvis det skjer for eksempel skjer en feil. Når noe går galt er det sjelden legen som er talsperson utad, det er sykehusdirektøren. Norge er jo også for det meste distrikter, og mange veterinærer driver ambulatorisk praksis. De har ikke alltid en arena for debriefing eller for å få hjelp av kolleger i vanskelige saker. Isolasjon i yrket er vanlig, og vi vet at sosial støtte, både privat og fra kolleger en viktig faktor med tanke på trivsel og psykisk helse, sier forskeren.

Innen både helsevesenet og veterinærprofesjonen jobber man med liv og helse. – Men for veterinærer er også avlivning av dyr en sentral del av praksisen. Det foreligger hypoteser om at dette kan øke selvmordsraten, men også at det kan senke selvmordsraten blant veterinærene. Det er foreslått teorier om at kjennskap til og tilgangen til potensielt dødelige legemidler kan øke risikoen for selvmord, men det er også foreslått at det kan ha en beskyttende effekt, fordi veterinærene får et veldig virkelighetsnært bilde av hva konsekvensene av en avliving er, og hvordan det for eksempel påvirker dyreeierne. Det er viktig å si at det er svært lite forskning rundt dette, og vi vet ikke i hvor stor grad avliving av dyr som yrkesoppgave faktisk påvirker selvmordsraten, forteller Helene.

En hverdag som veterinær innebærer ofte et høyt arbeidspress, man er mye alene, det er økonomiske bekymringer, man står overfor mange vanskelige beslutninger. Arbeidet innebærer mange følelser som man skal håndtere, både egne og andres. Ofte handler det om liv og død – og også om økonomi. Mange veterinærer har sin egen praksis, dermed står de uten en arbeidsgiver som er ansvarlig for gode arbeidsforhold.

Sosiale medier

Helene trekker frem sosiale medier og den endringen de har medført for profesjonen. – De siste 10 årene har det skjedd en stor endring i hvordan vi kommuniserer. Vi har fått digitale plattformer hvor enhver kan publisere alt de måtte ønske. Hvis man ønsket å klage på en veterinær før måtte man enten møte opp i klinikken, sende et brev eller ringe. De fleste gikk nok en ekstra runde med innholdet før de eventuelt sendte det avgårde. Nå er det mye enklere; man taster ned noen følelsesladde ord, og innlegget kan spres utrolig fort, og med store følger for den aktuelle veterinæren og klinikken med mange negative innlegg på klinikksiden.

- Det er viktig for meg å si at man skal absolutt klage dersom man ikke er fornøyd med behandlingen av dyret sitt, men gjør det i de riktige kanalene. Ofte er det mest hensiktsmessig å kontakte klinikken direkte, så unngår man ofte misforståelser og andre ting som kunne vært løst uten å øke konfliktnivået, sier Helene, og fortsetter: - Sosiale medier er ennå et relativt nytt fenomen. Det foreligger ennå lite fakta når det gjelder ringvirkninger av sosiale medier, men det er klart at dette kan ha stor betydning når det gjelder arbeidspress.

Fortell om de gode opplevelsene!

Helene avslutter med en oppfordring: - Generelt er vi nok flinkere til å si fra når vi er misfornøyde, men ikke så flinke til å gi hyggelige tilbakemeldinger. Det er en viktig leveregel å fortelle om de gode opplevelsene og formidle sin takknemlighet! Det kan gjøre en forskjell!

Les mer om NORVET-prosjektet på Instagram: @helenedalum 
[ Gå til nyhetsoversikt ]

[ Gå til nyhetsarkiv ]
Koronainfo


123 movies