Hovedsamarbeidspartnere:

Stolt, glad og fremdeles sulten

Ann Cathrin Lübbe, portrettert av Arnfinn Johnsen på Atlungstad.
Ann Cathrin Lübbe, portrettert av Arnfinn Johnsen på Atlungstad.
(10.02.2021) 82 paralympiske gullvinnere er foreviget av fotograf Arnfinn Johnsen og henger nå på veggene på Norges Olympiske Museum på Lillehammer, som en del av fotoutstillingen «BEST – paralympisk gull». Pararytter Ann Cathrin Lübbe er blant de portretterte. – Jeg er stolt og glad over å være en del av dette prosjektet, sier Ann Cathrin som har tre paralympiske gull – og som stadig er sulten på mer.
Ann Cathrin Lübbe med sin gullmedalje under Paralympics 2016 i Rio.(Foto: FEI/ Liz Gregg)
Ann Cathrin Lübbe med sin gullmedalje under Paralympics 2016 i Rio.(Foto: FEI/ Liz Gregg)
Gullrytteren Ann Cathrin har en paralympisk karriere som strekker seg over nå 24 år. Hun har tre gull, i tillegg til flere medaljer i andre valører. (Foto: Rebecca Ballestad-Mender)
Gullrytteren Ann Cathrin har en paralympisk karriere som strekker seg over nå 24 år. Hun har tre gull, i tillegg til flere medaljer i andre valører. (Foto: Rebecca Ballestad-Mender)
-At jeg alltid har vært sulten på mer har vært en viktig grunn til at jeg har lyktes, sier Ann Cathrin. ( Foto: FEI/ Jan Stroud)
-At jeg alltid har vært sulten på mer har vært en viktig grunn til at jeg har lyktes, sier Ann Cathrin. ( Foto: FEI/ Jan Stroud)
Tekst: Rebecca Ballestad-Mender Foto: Arnfinn Johnsen

Fotoutstillingen «BEST – paralympisk gull» ble åpnet sist uke. Med utstillingen ønsker fotografen å hedre og synliggjøre denne gruppen toppidrettsutøvere. Han har også som mål å bidra til at utøverne virker som forbilder for andre med nedsatt funksjonsevne.
I tillegg til å pryde museumsvegger på Maihaugen, er prosjektet også kommet i bokformat. Utstillingen er en fortsettelse av fotografens livsprosjekt «Gull», der han portretterer norske OL-gullvinnere.

– Jeg er stolt og glad over å være en del av dette, det er et viktig prosjekt for å synliggjøre paraidretten, motivere andre – og også bidra til likestilling mellom funksjonsfriske og utøvere med nedsatt funksjonsevne, fastslår Ann Cathrin.

Fotografert i historiske omgivelser
Med sine bilder har fotograf Arnfinn Johnsen ønsket å vise utøverne uten å fokusere hverken på deres nedsatte funksjonsevner eller den bragden de er kjent for. Utøverne har selv valgt for de har blitt portrettert.

For Ann Cathrins falt valget på Atlungstad ved Hamar. Med denne settingen ble det en ekstra olympisk dimensjon over det hele. Atlungstad var hjemgården for Eugen Johansen, en av Norges medaljetagere da det norske feltrittlaget tok OL-sølv i 1928.

-Å ta disse bildene et sted der det sitter så mye norsk ryttersportshistorie i veggene, det gjorde det jo ekstra meningsfullt, sier pararytteren og legger til med en glad latter i stemmen: - I tillegg var det praktisk for meg!

Danmarksbaserte Ann Cathrin var nemlig akkurat da i Norge og på Atlungstad for å undervise.
-Jeg underviste i ridehallen, skiftet kjapt, løp ut og så tok Arnfinn massevis av bilder overalt på Atlungstad – så skiftet jeg igjen og fortsatte å undervise.

Fulgte åpningen av utstillingen digitalt
Å være med under åpningen av utstillingen på Maihaugen sto opprinnelig høyt på Ann Cathrins liste. Koronapandemien gjorde imidlertid at hun fulgte det digitalt i stedet.

-Med de restriksjonene som er nå ville en slik tur først ha ført meg i 10 dager karantene i Norge, så 14 dager i isolasjon i Danmark. Da var nettet et godt alternativ, forteller den paralympiske rytteren.

Det var likevel sterkt å følge det via nettet. – Det var flott å se det slik også, det kom tydelig frem hvor viktig dette er og hvordan det rører, sier Ann Cathrin.

Til stede under åpningen var blant andre Cato Zahl Pedersen, utviklingsansvarlig for paraidretten på Olympiatoppen, og idrettspresident Berit Kjøll.
-Dette er et viktig signal på at vi er en idrettsnasjon litt annerledes enn andre. Også andre land har paralympiske gullvinnere, men bare noen særdeles få har paralympiske og olympiske utøvere i samme organisasjon. I Norges idrettsforbund og på Olympiatoppen behandler vi alle likt. Alle idrettsutøvere skal ha like muligheter, og de er ikke sin funksjonsnedsettelse eller sin idrett. På Olympiatoppen er de alle toppidrettsutøvere, og det er jeg skikkelig stolt av, sa Kjøll under åpningen.

Veien til tre gull
Gullrytteren Ann Cathrin har en paralympisk karriere som strekker seg over nå 24 år. Hun har tre gull, i tillegg til flere medaljer i andre valører.
-At det har blitt tre gull skyldes i stor grad at jeg er god på å være veldig organisert, innleder hun.

Ann Cathrin har et sterkt motto: «Best når det gjelder som mest».
- For meg er det Paralympics som betyr mest. Det er da jeg er best. Jeg periodiserer treningen, topper formkurven i takt med mesterskapet. Jeg er også veldig sterk mentalt. Det er også derfor jeg tør ha et slikt motto.

Bakdelsvendinger, varmt vær og lange tøyler

Rytteren fortsetter: - Jeg er også god på å analysere min egen trening.

Mot mesterskapet i Rio 2016, der resultatet ble både gull og sølv, jobbet hun svært bevisst på bakdelsvendinger.
– Den øvelsen var min svakhet. I tillegg hadde jeg fokus på «jo varmere, jo bedre» - det var faktisk en styrke hos meg og min hest. Det var utrolig varmt der, men jeg brukte det til vår fordel. Varmen tok den lille toppen av hesten, det som kunne gjøre den litt spent og litt kort i nakken. Med varmen kunne jeg i akkurat passe grad ri den frem i hånden og få de ekstra 3 centimeterne i nakken. Jeg hadde jobbet med det jeg var svak på og jeg brukte det som var min styrke.

I Paralympics i 2004 kom gullene med knabstruperhingsten Zanko. Ann Cathrin hadde funnet ut hva som fikk ham til å gå på maks. – Zanko var veldig på jobb med en gang jeg tok i tøylene. Derfor skrittet jeg på lange tøyler inn på banen. Men det jeg ikke tenkte på var at den måten å ri inn på, det hadde også en effekt på mine konkurrenter. Det virket jo som om jeg var ekstremt selvsikker, på kanten til arrogant. Det gjorde at jeg faktisk la et ekstra press på konkurrentene, forteller hun – og legger til: - Men jeg var også veldig sikker på meg selv, og selvtillit er utrolig viktig!

Sulten på mer
Noe av det Ann Cathrin har lært på veien er å skille på det hun kan gjøre noe med og det hun ikke kan gjøre noe med.

-Blir det paralympics i sommer, så er det «meant to be». Da skal jeg ikke bekymre meg for noe. Min oppgave er å ri, ikke arrangere. Jeg må bare forholde meg til det jeg kan gjøre noe med.

Om usikkerheten det siste året sier hun: - Jeg slutter ikke å ri eller trene bare fordi det kanskje ikke blir noe av ting. Store mesterskap er selvfølgelig motiverende, men jeg er på uansett. Jeg driver jo med noe jeg elsker. Motivasjonen har jeg hele tiden, hva som enn skjer. At jeg alltid har vært sulten på mer har vært en viktig grunn til at jeg har lyktes.

Den paralympiske mesteren understreker viktigheten av å se positivt på ting. Også når ting er vonde og vanskelige. Som alle andre har hun kjent på de kjedelige følgene av koronapandemien. Men hun ser også at det har vært en berikelse for henne at det har gitt henne en mulighet til å fokusere mer på hestesportsmiljøet rundt henne i Danmark.
-Det gir så mye mer å fokusere på det positive!

Nå viser kalenderen 2021. Det står et Paralympics på kalenderen i år, i Tokyo. Om tre år er det Paris som gjelder. Ann Cathrin fastslår:
-Jeg er sulten ennå!
[ Gå til nyhetsoversikt ]

[ Gå til nyhetsarkiv ]
Koronainfo


123 movies