Hovedsamarbeidspartnere:

Tuulas reise

I nesten fem tiår har Tuula Stie fulgt norsk og internasjonal dressur både fra hesteryggen og dommerboden. (Foto: Rebecca Ballestad-Mender)
I nesten fem tiår har Tuula Stie fulgt norsk og internasjonal dressur både fra hesteryggen og dommerboden. (Foto: Rebecca Ballestad-Mender)
(04.05.2020) Opp midtlinjen, holdt og hilse. Blikket rettes mot dommeren. Mot et vennlig smil og et «Vær så god og ri» fra Tuula Stie. 
I nesten fem tiår har Tuula Stie fulgt norsk og internasjonal dressur både fra hesteryggen og dommerboden. Her forteller hun om sin reise.
Mangelen på dressurdommere gjorde at en tanke begynte å spire hos Tuula. – Dette måtte jo jeg også kunne lære meg, smiler Tuula, her med hunden Harry i armene. (Foto: Morten Prom)
Mangelen på dressurdommere gjorde at en tanke begynte å spire hos Tuula. – Dette måtte jo jeg også kunne lære meg, smiler Tuula, her med hunden Harry i armene. (Foto: Morten Prom)
Mangelen på dressurdommere gjorde at en tanke begynte å spire hos Tuula. – Dette måtte jo jeg også kunne lære meg, smiler Tuula. Som sagt, så gjort! (Foto: Elizabeth Farbrot)
Mangelen på dressurdommere gjorde at en tanke begynte å spire hos Tuula. – Dette måtte jo jeg også kunne lære meg, smiler Tuula. Som sagt, så gjort! (Foto: Elizabeth Farbrot)
Tuula engasjerte seg dypt i sporten på flere måter, men red også aktivt selv. Vallaken Easter Boy Casper var en av hennes konkurransehester gjennom mange år. (Foto: Ole Thoresen)
Tuula engasjerte seg dypt i sporten på flere måter, men red også aktivt selv. Vallaken Easter Boy Casper var en av hennes konkurransehester gjennom mange år. (Foto: Ole Thoresen)
Tekst: Rebecca Ballestad-Mender

Utallige midtlinjer har blitt ridd, utallige volter, økninger, holdt, fatninger har blitt bedømt av Tuula. Alltid smilende blid, alltid dypt engasjert for sporten. Nå har Tuula overlatt dømmingen til nye generasjoner. Her forteller Tuula om sin reise gjennom nesten fem tiår av norsk dressurhistorie.

Det begynte i Oslo Ridehus
Tuulas setter startpunktet for historien i Oslo på 70-tallet. Egentlig begynte det i Finland, som er Tuulas opprinnelige hjemland. Men så gikk reisen for Tuula til Norge som student – og som medlem av Oslo mannekengforening. Etter hvert ble det også klart at Tuula ikke tok i bruk noen returbillett til Finland, for i Norge stiftet hun familie og slo rot.

Men Oslo på 70-tallet, det var da dette med hest tok til for Tuula.
-Jeg begynte å ri ved Oslo Ridehus, innleder hun.
Smilet leker.
– Å, ridehuset der –det var et så fantastisk sted!
Som mange ferske innen hestesporten gjerne gjør, tok det ikke lang tid før Tuula følte seg utlært.
-To år, ler Tuula.

Tanken på egen hest og å ri mer ut i naturen kom. Tuula og en venninne kjøpte seg hver sin hest, og ferden gikk fra ridehuset på Skøyen til naturskjønne omgivelser ved Wenaas gård i Lommedalen.
Tuula kommenterer tørrvittig om hennes noe umodne tro på å være utlært etter to år:
-Heldigvis var hestene snille, så vi kunne ri der i den vakre dalen!

Gikk inn for sporten
Det ble grepet fatt i disse to unge rytterskene da de kom til dalen. Rideklubben på stedet spurte Tuula om hun ville bli leder i klubben. Venninnen Elisabeth Lund ble også engasjert, og tegnet blant annet klubbens logo og laget klubbladet «Lommevrinsken».
Fra en nabogård fikk klubben tildelt et lite jorde, nok til å etablere den første ridebanen på 20x60 m.

-Alle medlemmene jobbet hardt for å få den banen ferdig, minnes Tuula.
Klubben ønsket arrangere stevner, både i dressur og sprang.

Men det å få tak i dressurdommere var ingen enkel affære. Det var ikke mange av dem. Men, noen ganger var klubben ekstra heldige.
 Datidens toppryttere kom:
-Det hendte at Margrethe Astrup eller Anne Lise Kielland var hos oss. De var selvsagt overkvalifiserte til å dømme oss, men det var likevel helt fantastisk.

En tanke som kom
En tanke spiret i Tuula. «Dette må jo jeg også kunne lære meg».
Tanken ble til handling. Tuula kontaktet NRYF og ble med på DDA-kurs ved Ellingsrud med godkjent resultat.
Tuula var engasjert og vitebegjærlig fra første midtlinje.

– Min interesse for å lære var stor. Heldigvis var det mange stevner i nærheten, både på klubbnivå og høyere nivå. Jeg tok så mange dommerjobber som mulig, ble kjent med våre beste dommere og fikk god veiledning.

Inn i grenutvalget
Aktiviteten var stor i klubben. Bygging av ridehus ble en oppgave.
-Nå begynte min hesteinteresse å ta veldig mye tid, ler Tuula, ennå takknemlig for at gode krefter kunne ta over ledervervet. Som gift med og ansatt hos en gründer innen fryse- og temperaturtransport, hadde hun nok å gjøre utenom sporten.

– Jobben var selvfølgelig første prioritert, men jeg fikk likevel tid til diverse verv innen hestesporten. Det ble ny start i grenutvalget dressur, sammen med Kjell Myhre og Trond Sannerud, forteller Tuula.

Fra NGP i Lier til dressur i Spektrum
Sprangridningen fikk også sin del av Tuula. I mange år var hun en del av sekretariatet ved Norway Grand Prix i Lier.
Da Oslo Horse Show så dagens lys i 1991, fulgte Tuula sammen med Hedevig Hauglin og Elisabeth Lund med i arbeidsteamet dit. Kun sprang stod på programmet da. Selvfølgelig tenkte Tuula at her burde det vært dressur også.

Det kostet å få en bit av storstevnet i Oslo. Men Tuula ville - og fikk tak i både firmaer og private som stilte som sponsorer. 10 startende i nasjonale klasser ble en realitet.

Ti ekvipasjer inn kostet første gang 50 000 kroner. I 1997 var summen 100 000. – Mine sponsorer betalte som før, og jeg personlig tok resten, sier Tuula blygt.
For dressuren skulle være der.
I 1999 kom en telefon som gjorde entusiasten Tuula lykkelig. Nå ønsket arrangøren internasjonal dressur.
-Da ble jeg utrolig glad. Dette var jo å føre dressuren videre. Samtidig følte jeg at det var på tide for meg å gi ansvaret til andre.

Tuulas rytterkarriere

Tuulas reise fra Ridehuset i Oslo til Lommedalen hadde ført til mange verv for sporten. Men det var egen ridning som var årsaken til det hele.

En sort 4-åring, hentet direkte fra galoppbanen på Øvrevoll, ble Tuulas hest i 1977. Tuula tok Attila opp til LA dressur og LB sprang. – Han var en fin allround hest. Men dressuren grep meg mer og mer, og jeg ønsket mer gang og schwung. Derfor reiste jeg til Tyskland og kjøpte hannoveraneren Attention e. Argentinus som 6-års. Med ham red jeg opp til MB. Etter ham kom Easter Boy Casper e. Dolomit.
Her stopper Tuula. Øynene blir blanke.
-Han er nok den beste hesten jeg hadde ridd. Med ham red jeg lille tur, deltok i NM. Jeg hadde så stor glede av ham…

En helt spesiell hest
Vakre, svarte Casper var født i 1985. En dag 27 år senere red Tuula sin pensjonist ut som hun pleide. Alt var som vanlig. Godt voksne Casper skinte om kapp med solen, var sprek og fornøyd.
Men på kvelden kom telefonen.
Casper hadde fått kolikk.
Tingene gikk plutselig fort. På kort tid gikk Casper fra å være en livsglad hest til å ikke være lenger. Caspers høye alder gjorde at dyrlegen vurderte at det var best å la ham få slippe.
-Det var inderlig vondt, sier Tuula stille om hesten som hadde gitt henne så mye.

Casper fikk bety mye for mange i løpet av sine 27 år. Tre ganger deltok han i Spektrum, første gang med Kim Reffstrup, så med Tuulas trener Connie Lorentzen. Tuula var selv kvalifisert til å ri ham der, men valgte å gi over tøylene til andre.
-Ettersom jeg var så inne i selve arrangementet selv som arrangør, hadde jeg bare ikke overskudd til å ri der selv også. Selv om det er en drøm å ri med på noe sånt. Derfor var det en god løsning å la andre ri min hest der, jeg ville jo så gjerne at han skulle få gå der.
Kanskje aller største øyeblikket kom i 2004. Da var det para-rytter Anne Cecilie Ore som red ham i Spektrum. Blinde Anne Cecilie loset vallaken rundt i et intermediaire kür program. Sammen bergtok de et nesten fullsatt Spektrum. De fikk stående applaus, var et livsekte bevis på den utrolige forbindelsen det kan være mellom en hest og en rytter.

Casper fikk også bety mye for en ung, talentfull rytter - Ellen Birgitte Farbrot. Sammen deltok de i Nordisk der de kom til finalen, en verdifull opplevelse på karriereveien for unge Farbrot.

Dømt hele skalaen
- Tenk, jeg hadde ingen anelse om hva det skulle bli ut at dette med hestene da jeg begynte i Lommedalen! At all min fritid skulle gå til hest og dommerjobber…
Som dommer ble Tuula etter hvert DD4 samt FEI Internasjonal Kandidat for FH-dressur.
– Jeg har dømt i hele Norge på langs og på tvers, i hele Norden. I sum har det gitt meg utrolig mange opplevelser og mange gode vennskap.

Tuula har ofte vært blant dommerne ved NM og lag-NM, men hun har også dømt hele skalaen av stevner. Mesterskap er stort, men Tuula trekker frem klubbstevnene på Vestre Bærum Rideklubb som noe helt spesielt.
– Å se disse unge rytterne var fantastisk. 100 % konsentrert på oppgaven, på skolehester eller privathester. Foreldre og besteforeldre like engasjert på sidelinjen. Så glade barn, så stolte over sin sløyfe. Å få være en del av denne ryttergleden var stort og rørende!

Om det å være dommer
Å være dressurdommer er ingen enkel oppgave. – I hestesporten, og især i dressuren, er det mye følelser. Men dommerne må være realistiske, sier Tuula diplomatisk.

-Vi får også ofte spørsmål om hva vi dommere ser etter. Det er jo egentlig et stort kapittel, men i disse teknologiske tider tenker jeg at mange vil lære veldig mye om de går inn på nettsiden til Norges Rytterforbund, rytter.no. Klikker man seg inn under fanen dressur, så får man det veldig konkret og lettfattelig beskrevet, sier Tuula.
Hun legger til, med tanke på sin egen historie:
-Da jeg kom fra Oslo Ridehus trodde jeg jo at jeg kunne alt. Men jeg kunne jo ingenting. Å bruke tid på å lese litt om det er en god investering for alle.

Å være dommer innebærer at man er med på mange kurs, man er ikke ferdig utlært når man har fått en dommerstatus. Kursene gir mye, og i tillegg fremhever Tuula viktigheten av dommerkollegiet:
-For dommerne er det å bruke riktig skala så viktig. Vi kurses mye som dommere, det har vært utrolig interessant. Dommerkollegiet er også viktig, vi diskuterer mye med andre dommere.

Tuula prøvde gjerne å få med seg litt av oppvarmingen når hun var dommer. – Da fikk jeg en ide om hestenes kvalitet, fremdrift, balanse, spenthet, akseptering av rytterens hånd, sits og sjenkler. Men det er jo ikke så lett å få tid til dette, som dommer har man korte pauser og lange dager!

Vi kan og vi vil
Tuula har fulgt norsk dressur gjennom en hel generasjon og vel så det. Om dommergjerningen er lagt ned, er engasjementet der i fullt monn.

Etter så mange år i sporten kommer ydmykheten, erfaringen, kunnskapen. Tuula kan norsk dressur til fingerspissene. Og hun har sett utviklingen. Følelsene for sporten er tydelige når hun slår fast:
- Jeg har sett en stor fremgang i norsk dressurridning i løpet av disse årene. Det gjelder både kvaliteten på hestene og på rytterne – nå begynner vi å bli virkelig gode. Det gjør meg så inderlig glad å se at vi kan og vi vil.


Denne artikkelen var blant artiklene i siste nummer av Hestesport. Hestesport er Norges Rytterforbunds medlemsblad – laget for alle som er medlem i en rideklubb. Får du ikke Hestesport? Kontakt medlemsansvarlig i din klubb!

Ønsker du å abonnere på Hestesport? Se mer her


[ Gå til nyhetsoversikt ]

[ Gå til nyhetsarkiv ]
Koronainfo