Hovedsamarbeidspartnere:

Det var en tøff tid

Høsten 2019 ble ikke slik Linda Paulsen og hennes familie ved Stange Hestegård hadde tenkt seg. Linda forteller her om hvordan det var å få salmonella-smitte på stallen.
Høsten 2019 ble ikke slik Linda Paulsen og hennes familie ved Stange Hestegård hadde tenkt seg. Linda forteller her om hvordan det var å få salmonella-smitte på stallen.
(27.03.2019) I fjor sommer fikk hestefolket kjenning med at salmonella ikke var noe som bare gjelder sydenreiser og utenlandske, bløtkokte egg. Salmonellasmitten som preget hestemiljøet i fjor skapte uro og frykt. Noen opplevde det ekstra sterkt, som familien Paulsen ved Stange Hestegård utenfor Sandefjord. Svært syk hest, stengt stall og beinhard jobbing gjennom lang tid for å stoppe det hele – her forteller Linda Paulsen om en tid som var tøff både fysisk og psykisk.
Det skulle vise seg at totalt tre hester  var smittet, i tillegg fant de smitte i to bokser.
Det skulle vise seg at totalt tre hester var smittet, i tillegg fant de smitte i to bokser.
Med en gang smitten var konstatert, ble det satt inn rigide tiltak på gården, deriblant med ekstremt nøye nedvasking - daglig.
Med en gang smitten var konstatert, ble det satt inn rigide tiltak på gården, deriblant med ekstremt nøye nedvasking - daglig.
-Det verste var den belastningen alt sammen var for oss. Vi var alle konstant utslitte. Det å miste treninger, stevner – hele driften. Alle dører var lukket, vi måtte stenge alle ute, fastslår Linda. For Emelys del, her på unghesten Zimsalabim under DST 2018, gikk det på et punkt så langt at det brast.
-Det verste var den belastningen alt sammen var for oss. Vi var alle konstant utslitte. Det å miste treninger, stevner – hele driften. Alle dører var lukket, vi måtte stenge alle ute, fastslår Linda. For Emelys del, her på unghesten Zimsalabim under DST 2018, gikk det på et punkt så langt at det brast.
Tekst og foto: Rebecca Ballestad-Mender

Bit for bit gjennom mange år har Linda og Trond og resten av familien Paulsen bygget opp Stange Hestegård. Driften går ut på utleie av stallplasser, en drift som datter og sprangrytter Emely har komplettert med en trenings- og salgsstall. Gradvis har utvidelsene skjedd; flere bokser, flere paddocker, stor utebane og ridehus og ny stall. Alt på bakgrunn av nitid innsats og mye vilje. Det har vært både oppturer og nedturer, gleder og bekymringer på veien.

Men at de skulle få det hele snudd på hodet grunnet en salmonellabakterie, det hadde de ikke helt sett for seg.

Det begynte med en kolikk
Det begynte med noe så relativt ordinært som en gasskolikk i oktober i fjor. Da hadde salmonellasmitten allerede preget hestesporten i flere måneder, men uten å affektere noen på Stange Hestegård. Både på stallen og ved stevner og treninger var alle derfra opptatt av å ta de nødvendige forholdsregler mot salmonellasmitte.

Det var Emelys hest Cabul som fikk gasskolikk. Veterinæren fastslo at de måtte til Oslo med ham, tarmene hadde begynt å vri seg. Cabul ble tatt til Veterinærhøyskolen, som da var blitt åpnet etter sommerens stengning som følge av salmonellasmitte. Cabul var der i to dager før han dro han hjem igjen, frisk av kolikken.

Dagen etter begynte han å bli dårlig igjen.

-Vi tenkte det var kolikk igjen, men han var ikke så dårlig, så vi ble ikke så urolige. Men så ble han verre noen dager senere. Veldig mye verre. Vi dro til Veterinærhøyskolen igjen. På ultralyd så man at tarmene hadde begynt å vri seg igjen, men veterinæren ville ikke åpne ham fordi han hadde feber, forteller Linda.

Positiv salmonellaprøve
Mens Cabul var på veterinærhøyskolen og man vurderte det noe uvanlige sykdomsbildet, hadde Emely tatt med noen andre hester for å delta på Kingsland Oslo Horse Show. Rett etter at stevnet var over kom beskjeden – Cabul hadde testet positivt på salmonella.
-Stallen vår ble stengt umiddelbart, og de kom fra Mattilsynet for å ta prøver i stallen. Men i løpet de fire dagene Cabul hadde vært hjemme mellom hver runde med kolikk, da hadde vi ikke tatt noen nærmere forholdsregler her hjemme, sier Linda.
Det skulle vise seg at to hester til var smittet, i tillegg fant de smitte i to bokser.

Innførte strengt regime
Umiddelbart etter beskjeden om smitte, satte de i gang strenge tiltak på Stange. Gården består av to separate stallanlegg, med en relativt lang distanse mellom hver enhet. Smitte ble bare funnet i anlegget der Cabul hadde stått etter det første oppholdet på Veterinærhøyskolen, Emelys stall der det ikke var noen andre oppstallører.

-Vi innførte rigide regler for alt, absolutt alt, understreker Linda.

Alt ble fullstendig separert fra hverandre – det gjaldt alt fra walker, ridehus, bane, møkkahaug, flis, paddocker – hvor de gikk og til hvilke tider. Ved hver boks ble det satt opp bøtter med Virkon S, og det var plastikkovertrekk til sko og hansker tilgjengelig overalt. Ingen fikk gå mellom stallene og de separerte områdene uten skift av tøy og grundig vask og desinfisering.

Det stoppet ikke der.

-Vi vasket boksene hver eneste dag, med industrivask og med Virkon S – vasket utrolig nøye for at det ikke skulle være igjen bæsj noe som helst sted på noen flater. Vi byttet flis kontinuerlig for å prøve å unngå bæsj i så høy grad som mulig. Paddockene ble kalket – og absolutt alt ble «virkonisert», sier Linda.

Påvist smitte var stor påkjenning
At det ble påvist smitte hos to hester var en stor påkjenning. – De smittede hestene viste ingen sykdomstegn, men de ble parkert 100 % treningsmessig. Det eneste de fikk gjøre var å få gå i isolerte paddocker. Det innebar langt fra noe mindre arbeid enn om de var i trening, men det var tøft å se at hestenes kondisjon og muskelsetting forfalt uten at vi kunne gjøre noe med det. Det var virkelig en belastning å se.

Neste prøverunde var en liten opptur. Nå var alt av prøver på hest negativt. Men ennå var det positivt i en boks – Cabuls.
-Det skyldtes rett og slett at der hadde det vært så høy konsentrasjon av smitte, han var rett og slett så veldig syk, sier Linda som forteller om hest som på få dager ble omtrent ugjenkjennelig. – Fire dager med denne bakterien, og han så omtrent ut som en åring. Han tapte seg helt enormt, var rett og slett så dårlig at det var fryktelig skummelt.

Ekstrem-vasking
Den daglige vaskingen av stallen fortsatte med like stor intensitet. – Vi snakker vasking helt ned til neglebørstenivå. Først vasket vi, så spritet vi med etanol, så hadde vi Virkon S på. Det var så rent i stallen at kluter ikke ble skitne. Jeg tror nok vi ganske trygt kan si at vi hadde Vestfolds reneste stall da..

En refleksjon Linda har gjort seg i etterkant er dette med valg av materialer. I den nye stallen, der smitten ble påvist, hadde de valgt plastplanker. – Før vi bygget ny stall, drømte jeg om en lekker stall med vegger i rød teglsten. Det satte Trond en stopper for, mente det både var kostbart og vanskelig å holde pent. Mens vi satt der og vasket, priste vi oss lykkelig over plasten. Tanken på å få til den samme graden av renhold på teglsten..

Mattilsynet var en god støttespiller
Innsatsen ga resultater. Ved neste prøverunde var også prøvene fra stallen negative.
-Den følelsen… Det var ubeskrivelig. Det var litt sånn at vi ikke visste om vi skulle le eller gråte!

Samtidig som de rent fysisk jobbet for å stoppe smitten, fulgte også mye papirarbeid. – Vi måtte lage omtrent det samme som en epikrise, beskrive alt hva vi hadde gjort helt fra hesten var blitt syk, vi måtte ha en saneringsplan. Mattilsynet var generelt en veldig god støttespiller for oss. De var raske med alt de skulle gjøre av papirarbeid overfor oss, de ga oss masse god informasjon og støtte hele veien. Det var rett og slett et helt supert samarbeid mellom oss, vi hadde tett kontakt hele tiden og de stod på for oss. Det var en uvurderlig god hjelp for oss, på mange måter, sier en takknemlig Linda.

Var konstant utslitte

Med negative prøver og papirarbeid klart var tiden kommet – nå kunne stallen åpne igjen. – Nedstengningen hadde ganske store konsekvenser rent driftsmessig. Alt ble jo stoppet, og det var jo levebrødet til Emely. Heldigvis tok det seg fort opp igjen, folk hadde tålmodighet, de som skulle ha hest i trening her ventet til de kunne komme. Det er vi veldig takknemlige for.

For disse ukene kostet. På flere måter.

-Det verste var den belastningen alt sammen var for oss. Vi var alle konstant utslitte. Arbeidet vi måtte gjøre var tøft, i tillegg ble man jo rett og slett utrolig lei over situasjonen. Det å miste treninger, stevner – hele driften. Alle dører var lukket, vi måtte stenge alle ute. Det var overhodet ikke noe ålreit!

På et punkt gikk det så langt at det brast.

-Det var en mørk kveld da Emely trente på utebanen, selvsagt på frisk hest. Høsten hadde vært tøff også, mørk og regnfull. Jeg var der og hjalp Emely. Etter at hun hadde ridd var Emely så ekstremt frossen. Da hun hoppet av hesten, tok jeg av meg den slik at hun bare hadde seg selv å passe på når vi skulle gå inn. Plutselig merket jeg at Emely ikke hang med.
Da Linda snudde seg, hadde Emely falt sammen. Lå på bakken i høstmørket, ute av stand til å røre seg.
-Altså, vi er hestemennesker fra bunnen av. Vi er vant til å ta i et tak, vant til røffe forhold. Vi er på ingen måte hysteriske. Men denne gangen ringte vi 113, sier Linda stille.

Ambulansen kom. Emely ble undersøkt på stedet. Alle verdier var gode, de kunne konstatere at hun rett og slett var veldig, veldig sliten. Emely ble kjørt hjem i stedet for sykehuset. Ro, varme og omtanke – Emely kom seg på beina igjen og kunne fortsette med den tøffe hverdagen.
-Men det ga oss et støkk.

Reaksjonene fra omverdenen
En ting i en slik smittesituasjon vies selvsagt hestene enormt med oppmerksomhet og energi. Men også omverdenen ellers krever sitt.
-Ja, det var ikke helt enkelt det heller. Det var noen tilfeller som var litt vanskelige å håndtere, rett og slett som følge av ubetenksomhet. Vi prøvde å ligge lavt på sosiale medier. Men det holdt at Emely en gang postet en gammel film av Berlin i ridehallen vår. Da kom reaksjonen umiddelbart. Folk er raske til å trekke konklusjoner, sier Linda.

-At ting i kampens hete kan komme fort, det skjer jo. Men der og da har man ingen motstandskraft til å holde imot.
Familien kjente på presset, men mener likevel at det kanskje var aller vanskeligst for de øvrige på stallen. – De fikk merke det på huden på stevner. Mattilsynet fikk mange telefoner fordi det ble observert at folk fra Stange Hestegård var ute og startet – hvilket var helt innenfor påleggene fra Mattilsynet ettersom stallene var separate og med stor avstand. Men det var bare én som ringte meg og spurte om dette, sier Linda.

– Men, opplevelsen har også vist oss at det er mye hjertevarme rundt oss. Vi har fått trøst og omtanke fra mange. Det var rett og slett beintøft, men totalt føler vi at vi har kommet ut av det med hodet over vannet.

Vi må alle ta ansvar
Høsten 2018 ble helt annerledes for familien Paulsen enn de hadde tenkt. Alt på grunn av en liten bakterie i hestens avføring.
– Du kan si det sånn at vi har lært fryktelig mye om salmonella… Når vi tenker fremover, så er vår konklusjon at dersom alle ivaretar seg og sitt i forhold til smittevern, da gjør vi en god jobb for å hindre slikt som dette. Vær nøye med å lukke lukene i gitteret på stevneplassen, så man ikke klapper på andres hester eller at hester får snust på hverandre. Ikke lån ut utstyr, bruk eget greip og trillebår. Heng opp lapp på boksdøren for å understreke at man ikke skal klappe denne hesten. Ha god håndhygiene. I sommer, da det var en smittesituasjon, hadde vi med oss Virkon S som vi tok over boksen før vi satte hestene der ved stevnene. At man ikke reiser ut med en syk hest er en selvfølge, men da må man også være sikker på at den ikke er det – sjekk hesten din for temperatur og allmenntilstand. Vi må ikke bli hysteriske, men vi må alle ta ansvar og gjøre en god jobb når det gjelder smittevern hver og en av oss, sier Linda.

Les mer om hest og salmonella her

Generelle smitteverntips til hesteeiere





[ Gå til nyhetsoversikt ]

[ Gå til nyhetsarkiv ]